Etter å ha sett de intet mindre enn 14 ganger live tidligere så jeg ikke noe helt for meg de virkelig store overraskelsene her. Likevel presterte W.A.S.P. denne gangen å levere så spinnvilt over alt av forventninger samtidig som det hele var mer amputert enn jeg noen gang tidligere har opplevd de.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Det skjedde seg som hør og bør helt tilbake i 2023 at den godeste Blackie Lawless fikk problemer med ryggen, fikk den enda mer ødelagt av en lege av åpenbart tvilsom karakter, ga fxxn i legens ordre, dro på turne, og leverte en forrykende konsert på Rockefeller i April 2023.
Slikt tærer på en gammal skrott – mannen har tippet 67 år!! – og denne kvelden på Tons of Rock ble han for det meste sittende på en stol. En surrealistisk og umulig oppgave i utgangspunktet, men når gamlekara kom på scenen så var det bare å kaste ethvert snev av tvil dit peppern ikke gror og visse politikere finner sine forslag til offentlig pengesløsing.
Riktignok var settet kort, godt, og himla effektivt. Riktignok manglet det siste lille ekstra typ «Blackie i hundreogsnørrogførti». Riktignok føltes scenen litt for stor. Riktignok hadde det ikke det spøtt å si.
De flesket til med publikumsfavoritten Blind In Texas fra starten av og fulgte elegant opp med herligheten L.O.V.E Machine før de roet det hele ned med The Real Me og The Idol.
Roet, vel, så godt som for som alle mest trolig har fått med seg så vil selv deres rolige låter by på uendelige mengder med sjelbevegende riff, sår vokal og ihjælslåtte trommer.
Mulig ei pause for Hr Lawless, men også en passende oppladning til Chainsaw Charlie (Murder in the New Morgue); I følge mange deres eget magnum epos som bare inneholder «alt». Selv er jeg tilbøyelig til å si meg noe enig i det.
Kaskader med gitarer og trommer traff oss som en musikalsk tsunami etter at den hadde raidet en jernvarehandel og Blackie beviste så til gangs at ryggen fikk være ryggen og legen som ga han stopp-ordre kunne dra ad helvete.
Den kraften må/bør/KAN bare oppleves live og skulle man av årsaker komplett uforståelig for undertegnede, ikke ha latt seg imponere så vel som bevege så langt, så gjorde denne kveldens utgave av I Miss You sitt for å maltraktere enhver tvil man enn måtte ha om W.A.S.P.
Som Blackie selv sa; «this one is deeply personal for me». For de fleste litt opp i årene har låta for lengst fått en helt egen mening. Denne kvelden – mye mulig ryggsmertene gjorde sitt – var stemmen sårere enn jeg kan huske å ha hørt den på noen år. Innlevelse eller smerter kvitter sånn sett; jeg var ikke den eneste på sletta som sto der og gnidde seg subtilt i øyekroken under dette praktverket av en fremførelse.
Det neste skulle imidlertid overraske noen og enhver mer enn litt. Endelig gikk de ørlite grann vekk fra det vante og åpnet Wild Child med bare Blackie klimprende på en gitar og en vokalprestasjon på linje med tidligere nevnte I Miss You. Satan som det satt! I alle fall frem til resten av gjengen kom inn på scenen og de presset seg selv så vel som høyttalerne ganske så bra med Wild Child akkurat slik vi rådigger den.
Avslutningen? Null poeng for å gjette på I Wanna Be Somebody i klassisk «la oss tømme de her gamle skrottene for energi»-versjon. Noe de lett gjorde til lyden av allsang som runget utover Ekebergsletta denne i overkant glodvarme junikvelden.
Det var derfor ikke helt uten et snev av overraskelse, tårevåte øyekroker og tanker man trasket vekk fra sletta når de brått og effektivt forlot scenen. Settet var i overkant kort, det føltes sånn sett ikke passende med tanke på at det var på hovedscenen, men samtidig leverte de så til de grader. Blackie Lawless sang rett og slett sitt hjerte mer ut enn på lenge og det er vanskelig å ikke gi han rett i tekstlinjen «I Don´t Need No Doctor» så da er bare å satse på han står for hva han lovte; We´ll be back next year!
Følg oss gjerne på facebook for oppdateringer
