Venom: The Last Dance (2024) - Balls to the walls!

Si hva du vil om de to første Venom-filmene, men direkte bra var de ikke. Heller mer så dårlige at de var gode nok til å bli sett. Med Venom: The Last Dance siktes det ikke bare høyt, men tvers igjennom dimensjoner i et forsøk på å gi vår outrerte anti-helt en passende avslutning. Om den lykkes? Det finnes ikke en eneste sjel i denne verda som tror på at dette er slutten for Venom på storskjermen, men du verden som dette galskapens verk av en film naglet undertegnede til kinosetet.

Skrevet av: Rune Fredstad

LEDIGE STILLINGER

Se flere ledige stillinger HER.

Møt den hellige treenighet fra mørkets hellige avgrunn

Eddie Brock og Venom er på flukt fra det meste og de fleste etter å ha reddet dagen for de fleste og det meste. I alle fall i deres egne øyne, Etter sporadiske hopp blant dimensjonene har de for lengst klatret til toppen av most-wanted-lister i de fleste dimensjoner og tilbake på jorden er det bare en ting å gjøre; å legge en plan for å komme seg i sikkerhet.

Akkurat den planen går rett ad et varmt, eller i dette tilfellet kaldt og bekmørkt sted når Venom´s egen skaper – Knull – sender sine egne undersåtter ut på en uendelig jakt med et mål for øyet: Eddie og Venom skal fanges og maltrakteres slik at Knull atter en gang kan utrydde alt lys i universet; i vårt eget så vel som i alle andre.

Resultatet er bare fullstendig tullete og jeg elsket hvert eneste sekund av det!

Les også:
Hvordan få Eurobonus-poeng på din kinobillett!

Avslutningen er begynnelsen

Superheltsjangeren har for lengst møtt sitt metningspunkt og hvor mange versjoner av den samme hersens MCU-filmen vi har fått, har jeg mistet tellingen på. Med Venom: The Last Dance har regissør Kelly Marcel (Venom, Cruella, Fifty Shades of Grey) skrevet manuset sammen med Tom Hardy (The Bikeriders, Peaky Blinders, Mad Max: Fury Road) og legger absolutt ikke noe som helst i mellom. Her er det bare å glemme alle mulige ambisjoner om å lage en Oscar-kandidat.

Til gjengjeld handler alt om å underholde publikumet samtidig som en historie avsluttes og en annen begynner.

Det er nemlig ikke til å legge skjul på at MCU har vært i dyp mangel på en ekte skurk som faktisk føles som en trussel og for de som kjenner til Marvel-universet så er det vel få – om noen – som kan fungere bedre enn nettopp Knull; kongen og herskeren av mørket som har en utidig evne til å knekke den ene superhelten etter den andre.

Venom: The Last Dance fungerer sånn sett ypperlig som en introduksjon av the next big bad Knull; kjølig og episk gestaltet av Andy Serkis. Riktignok noe smått med skjermtid, men i dette tilfellet har det lite å si for introduksjonen har blitt gjort og den får lett samtlige andre MCU-superskurker til å fremstå som en gjeng med politisk korrekte og lett-krenka smågutter i forhold.

På den andre siden er Venom: The Last Dance annonsert som slutten for Venom og Eddie Brock (Tom Hardy). Om vi tror på det? Ikke for fem flate øre. Om det fungerer som en pseudo-avslutning? Å jadda!

Hardy + Venom + selvinnsikt = sprøyte kokko underholdende.

Dette er tegneserie-superheltenes svar på Thelma & Louise, dog med en langt mindre seriøs – men også like hjertevarmende – undertone. Venom’s styrke har hele veien vært Marcel og Hardy’s evne til å innse at de egentlig har en ganske så døll historie å jobbe med samtidig som at publikummet har sett det før. Ørten ganger. De to første Venom-filmene viste oss et glimt av hva vi hadde i vente og denne gangen er det virkelig all balls to the walls!

Glem alt av dødpunkter; her legges alt til rette for at Tom Hardy kan perfeksjonere karakteren Eddie Brock og slå seg fullstendig løs i en kakafoni av rein og skjær galskap.

Selv ser jeg for meg at Marcel og Hardy har tenkt tanken “ok, siste kapittel, skal vi bare gi fxxn og pøse på med alt som ikke bør fungere?”. Vel, det fungerer!

Det er imidlertid umulig å skrive noe uten å spoile de mest outrerte scenene her, men gud bedre som jeg humret!

Samspillet mellom våre to antihelter under denne galskapens reise er direkte herlig å bevitne der man sitter i kinosetet og knasker popkorn for harde livet. Humoren – den verbale så vel som den fysiske – sitter som ei kule og det skader ikke at de har fått med seg et knippe fantastiske skuespillere på laget.

Rhys Ifans og Chiwetel Ejiofor er de naturlige scenestjelerne her og sammen med Hardy så holder det.

Resten fungerer. Som statister skrevet for å gi hovedkarakterene noe å spille opp i mot. Det får holde.

Kjære Knull, Hardy , Venom og Marcel; la deres navn holdes hellige hos Marvel og gi oss mer!

La oss imidlertid være ærlige når dette skal oppsummeres; Venom: The Last Dance er ikke en dyp eller seriøs film. Det er galskap og det serveres på en måte som krever at man pensjonerer de små grå for en kort periode av livet og bare gir seg over til det som serveres.

Mange vil påstå at Venom: The Last Dance er en dårlig film. Ok, etter noen (vel, sikkert mange) kriterier så absolutt, men i så fall er det den desidert beste og mest underholdende “dårlige” filmen jeg har sett på lenge.

Så kanskje finnes det faktisk et håp om å redde MCU som har blitt skakkjørt rett på dunken. Med Venom og/eller Eddie Brock/Tom Hardy. Med Knull/Andy Serkis. Og forhåpentligvis med Kelly Marcel bak manus og regi. For dette er nøyaktig det lite selvhøytidelige galskapens kapittel som sjangeren har vært i desperat mangel på i mange år nå, og for første gang på like mange år gleder jeg meg faktisk til superheltenes fremtid!