Med bare 1 foto-journalist på jobb for Kulturlivet.no så lå det i kortene at noen konserter måtte ofres på årets Tons of Rock og en av dem skulle være Thundermother sin. Undertegnede som er et produkt av 80tallet var imidlertid klar i sin/min tale: i helvete heller! Hvorfor? Hvis Thundermother var bare halvparten så råe live som de tilsynelatende overdrevne ryktene skulle ha det til, så ville det være verdt jobben.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
I det de tok scenen og åpnet konserten med Speaking of the Devil så følte man gispet gå igjennom en røslig del av publikummet for ikke bare låt det brutalt rått, men for anledningen hadde de også med seg Phillie som for lengst har opparbeidet seg et rykte som en av Norges råeste gitarister.
Lista var lagt; dette var kvelden for bredbeint rock som fanget 80tallet der alt var lov og livet var til for å leves så vel som nytes i rockens tegn. Du vet, den perioden hvor sylskarpe riff i mengden “kaskader på tsunamier” gjerne gikk plekter i trommestikke perfekt balansert med tung-deilig bass. Alt naturligvis toppet med en vokal så perfekt for sjangeren at man bør ha opplevd det for å tro på det.
Her fikk vi alt. I enhver låt. Thundermother fulgte opp denne knallsterke åpningen med låter som Loud and Free, Try with Love, og Dog From Hell som en innledning. Fortsatte med I Don´t Know You, Whatever og The Road Is Ours. Dro I Left My License in the Future, Thunderous, Hellevator og Watch Out før det hele ble avsluttet med Driving in Style.
De kunne lett ha valgt seg andre låter og det hadde vært like bra. Det blir gjerne det når et band har så mange sterke låter at det kvitter hva de velger for det låter like forbaska bra åkke som. Men for all del; det skadet absolutt ikke at akkurat dette ble kvelden låtutvalg for her var det utelukkende gull.
Om Thundermother hadde steinkontroll på sjangeren rent musikalsk er det nesten ingenting i forhold til hva de faktisk leverer på scena. Misforstå meg rett for rett for rent musikalsk er de nesten idiotisk gode og det er absolutt ingenting å utsette på noe som helst. Men noen band har også musikken i blodet og vet hvordan de skal benytte seg av en scene.
Denne scenen eide Thundermother lett! Det samme med publikumet som tok “litt” av etterhvert. Samspillet slo det gnister av og energinivået var for tvers igjennom eksplosivt. Det er slikt som varmer et gammelt 80talls-rockehjerte tilhørende en skribent som fortsatt irriterer seg over han ble født akkurat for seint til å faktisk komme inn på konsertscenene dette tiåret hvor rock var rock og ikke noe som ble servert i MGP.
Når deres tid på scenen var ute og de måtte gå av scenen var det bare å takke og bukke for en rockekonsert som til de grader beviste at rocken fortsatt lever i beste velgående. Selv for de som foretrekker den gode gamle versjonen som man ikke trodde at ble laget i dag. For den eksisterer fortsatt og Thundermother er like mye et fyrverkeri av en opplevelse som en musikalsk tidsmaskin til tiåret vi alle elsker.
Les også:
Vi søker konsertanmeldere
