Når The Monkey nå har premiere så er det så vidt ett år siden Osgood Perkins skrev manuset til og sto for regien til den eminente Longlegs med Nicolas Cage i en av rollene. Da handlet det om å skape en slow burn horror-thriller som lot publikummet steike i sin egen frykt uten at de oppdaget det før de gikk vettaskremte ut av salen. Med The Monkey er målet gå fullstendig bananas uten å bry seg et skarve spøtt om så ille mye for her skal det splattes!
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Basert på en historie skrevet av Stephen King så er The Monkey alt annet enn bare nok en horrorhistorie; her finnes det faktisk en historie, det finnes faktisk en substans, og det finnes faktisk en mening. Gjerne brukt som en metafor for forfatterens egen frykt. Men samtidig er det bare å innse det først som sist; historien er bare en ramme for regissør og manusforfatter Osgood Perkins’ ønske om å skape sin egen stilsikre splatterfest.
Historien går så her. For 25 år siden kom de to tvillingene Bill og Hal i kontakt med en lekeape som spilte cymbaler. For hver gang apen ble trukket opp til å spille, så døde en tilfeldig person. Etter å ha kvittet seg med fxxnskapet, så har de siste 25 årene vært forholdsvis rolige selv om søskenforholdet gikk ad dundas, men når Hal trekkes tilbake til barndomsbyen, viser det seg Apen slettes ikke er borte for godt og folk begynner å dø i noen fullstendig spinnville ulykker samtidig som Hal må konfrontere sin egen største frykt i form av sin egen fortid.
Med Perkins’ unike visuelle stil og egenskaper som historieforteller burde vi ha fått en servert en film hvor denne historien enten ga mening, eller ble så enkel at ingen hadde brydd seg.
Det vi dessverre har fått, er en film hvor det legges for mye ambisiøs vekt på historien uten at den er i den fjerneste nærhet av å være gripende eller engasjerende. Kan jeg driste meg til å skrive at filmens historie er rett og slett like langdryg som den er irriterende kjedelig?
Det til tross for at filmens skuespillere gjør en formidabel jobb med å spille ut dette tynnslitte manuset. Kan tenkes at undertegnede har en svak mistanke om at de fleste var motivert av filmens sterkeste kort; let there be some bloody fun og da bare gjorde så godt de kunne med resten av manuset uten å ta seg altfor hardt ut.
Allerede fra filmens første scene blir det klart at Mr Perkins har bestemt seg for å ikke holde igjen og jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte holde meg for munnen for å ikke knekke fullstendig i latter i en sal med 4 andre filmskribenter!
Om Final Destination filmene introduserte oss for “Døden” som satte i gang de mest fantasifulle og skrekkelige “ulykkene” for å få tak i sine ofre, så er The Monkey sin horror mer en slags “Final Destination møter Braindead” ispedd en solid dose regissørmagi fra Mr Perkins.
Eller om jeg sier det på en annen måte: om Final Desination sin “Døden” var “Døden” så har “Døden” her fått ei sprøyte med lsd i den ene skinka, ei sprøyte med adrenalin i den andre, og så spist noe han/hun ikke burde ha fått i seg!
For – og det har jeg gledet meg til å kunne skrive siden pressevisningen av The Monkey var over – Perkins gir så fullstendig fxxn i noen av scenene og gir like så fullstendig jernet at det er bare å slippe latteren løs når disse morbide og høyst fantasifulle dødsfallene setter kinosalen i bevegelse!
Om det så være seg tarmer eller blod, hverdagslige objekter som plutselig blir en smule horribelt dødelige, eller div annet jeg ikke skal spile her, så får vi det rett i fleisen med en humor, en visuell herlighet, og en sjarm man bør få med seg! Like så med en kontinuerlig eskalering som får tredje akt – og spesielt slutten av denne – til å bli fullstendig bat shit crazy med så mye fantastisk og idiotisk galskap at jeg ble sittende og glise som om kinoen skulle ha pumpet lystgass i aircondition-systemet sitt.
Da er nesten lov å tilgi The Monkey for at alt i mellom horrorscenene er langtekkelige og forglemmelige. Synd, for The Monkey hadde fortjent mer med tanke på nettopp horrorscenene. I alle fall en historie som ikke får en til å tenke på den. Til gjengjeld så har jeg vanskelig for å tro at noen egentlig kommer til å bry seg for i The Monkey kommer disse spinnville horrorscenene ofte nok til at få vil legge nevneverdig merke til historien som fortelles her.
Det man står igjen med er en film man bør komme seg på kino å se for underholdningsfaktoren er blodig skyhøy nok til at jeg selv kommer til å kjøpe meg en billett for å se The Monkey igjen på kino nettopp grunnet Osgood Perkins sine balls to the walls horrorscener som lett bør kunne få de fleste til å le så tårene spruter i kinomørket!
Very good https://is.gd/tpjNyL
Good https://shorturl.at/2breu