Det var en gang en nordmann ved navn Andrè Øvredal som dro til Hollywood for å lage fest på et likhus.. Med et slikt utgangspunkt lå det i kortene at resultatet ville gå brutalt utover sarte nerver så vel som som pripne filmkjennere, men nøyaktig hvor utafor, innafor og severdig dette skulle bli, var det nok ikke så mange som så for seg før The Autopsy of Jane Doe traff oss.
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt, facebook, instagram)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Andrè Øvredal hadde på dette tidspunktet gitt det norske filmpublikummet den eminente Trolljegeren som for alltid vil stå seg som en klassiker i norsk filmhistorie. Når han satte kursen mot Hollywood forventet de fleste at han ville gyve løs på et større prosjekt, men The Autopsy of Jane Doe er det stikk motsatte av hva man forventer.
Det enkle er ofte det beste
Konseptet er ikke videre komplisert; Brian Cox (Penny Dreadful) og Emile Hirsch (Once Upon A Time In Hollywood) spiller far og sønn som driver det eneste likhuset langt der ute på bygda og alt går bra frem til de får inn et i overkant godt preservert lik som kanskje ikke er like uskyldig som det burde ha vært. Med en storm som raser utenfor og et lik som bringer med seg et helvete på jord så blir obduksjonen av den ukjente Jane Doe en opplevelse de aldri vil glemmer, gitt at de overlever den vel å merke..
Med seg på laget har de Ophelia Lovibond (Guardians of the Galaxy) som Hirsch’ bedre halvdel og på bordet ligger Olwen Catherine Kelly som byr på en kjølig, skrekkelig og effektiv kontrast mot sine noe mer livate medskuespillere.
Historien i The Autopsy of Jane Doe på sin side er intet mer enn en ramme for en regissør i fri dressur, og i noen tilfeller så holder det langt, lengre og lengst. Øvredal legger aldri skjul på at den enkle historien og de like enkle rollefigurene er et godt utgangspunkt for at han kan la det audiovisuelle bli det fortellertekniske. Men der hvor andre gjerne hadde pøst på med gørre i uendelige mengder fra første sekund for å kompensere for et lite budsjett og begrensede omgivelser så tar Øvredal og hans crew alle de riktige grepene for å lage noe eget med The Autopsy of Jane Doe og ender opp med tre akter sydd sammen til det perfekte.
Akt 1 – Uhyggen bygges grøss for grøss
Den første akten setter reglene og legger grunnlaget for stemningen mens det visuelle handler om praktiske effekter fremfor CGI og at ett par av den første aktens scener kan frata ømfintlige mager lysten på både det ene og det andre hersker det ingen tvil om. Kameraarbeidet er gjerne tett på der det må være det, men også romslig nok for å skape en følelse av at rommets klaustrofobiske følelse som forplanter seg fra skjermen til sofaen.
Akt 2 – Nervenes mareritt er filmhjertets utopia
Det er imidlertid i The Autopsy of Jane Doe akt 2 at ting virkelig begynner å ta form. Det som har vært en stemningsfull introduksjon går over i en reinspikka skrekk hvor Øvredal tar i bruk alle kunstens regler så vel som et par nye for å skremme vettet av nervevraket som allerede sitter likblek i den samme sofaen. Lyder, korte klipp og effekter går om hverandre i en herlig nerve-maltrakterende forening hvor obduksjonens mer morbide sider trer frem og lar ingen sitte uanfektet igjen.
Akt 3 – Velkommen til galskapen
Etter å bli sugd inn i skrekkens likhus i akt 1 og skremt vettaslause i akt 2 er akt 3 en oppvisning i hvor morbid moro det kan bli når regissøren ikke kunne ha brydd seg mindre om å holde igjen samtidig som hemninger er noe som rett og slett ikke eksisterer her. Det som var sitrende skrekk blir byttet effektivt ut med visuell horror ispedd en solid dose underfundig humor og undertegnede som mot normalt ikke nødvendigvis knekker i latter når noen dør på skjermen, ble her sittende med et glis som dro seg fra øre til øre mens humringen på sin side var umulig å skjule.
The Autopsy of Jane Doe er en klassiker. Ferdig snakka.
Til tross for alt dette så ble ikke The Autopsy of Jane Doe sett på som en klassiker på linje med sjangerens storheter når den kom. Til det var den for utagerende og “liten”. Samtidig brakte den aldri noe – per definisjon – nytt til obduksjonsbordet selv om det sjelden har blitt servert bedre. Men når dette skrives en del år etter premieren har den for lengst blitt noe nært en kultfilm og det med rette.
For The Autopsy of Jane Doe ER effektiv, klaustrofobisk og gjennomført morbid underholdende på en måte som så altfor få filmskapere tør å gjøre det på nå om dagen, så popp popcornet og sett deg til rette med en skrekkfilm som bugner over av effektive jump scares, magevrengende horror og morbid humor fra absolutt øverste hylle.
Vår karakter: 6 av 6
