Etter å ha skrevet om et snart tresifret antall konserter de siste ikke så reint få årene, så hører det med til sjeldenhetene at jeg blir sittende med fingrene på tastaturet i rein og skjær forbløffelse over hva jeg har opplevd så vel som forvirring over hvordan i alle dager dette skal videreformidler. SKYND sin konsert på Tons of Rock var et av disse tilfellene hvor det føles som om man fikk en leksjon i hva begrepet “musikk” kan handle om når artistene frigjør seg fra tradisjonelle normer og gir seg over til den audiovisuelle så vel som fortellertekniske kunsten.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
SKYND (les: “Skinned”) er det morbid-kunstneriske hjertebarnet til vokalist Marina Raffaela Ortega og den noe mer mystiske Father som for kvelden hadde med seg et ekstra medlem på trommer. Sammen har de skapt noe som kan være like mye himmel som helvete avhengig av hvor man kommer fra, hvor åpen man er for nye impulser og ikke minst hvor sterke nerver man har – eller forsåvidt ikke har.
Samtlige låter tar for seg hver sin kjente true crime de siste tiårene om det så være seg massemordere, seriemordere eller skoleskytinger; Richard Ramirez, Robert Hansen, Michelle Carter, Columbine, Armin Meiwes, Heaven´s Gate, Jim Jones, Edmun Kemper, og Tyler Hadley kom på rekke og rad. La oss kalle det for en musikalsk historietime hvor menneskets mest diabolske representanter ble presentert en etter en.
Skulle man imidlertid la seg tro at dette er spekulativ og kommersiell utnyttelse av noen av de mest tragiske hendelsene i moderne tid så er SKYND den opplevelsen som får en tilbake til virkeligheten med hud, hår, øreganger og nerver. SKYND er ikke bandet som prøver å fortelle oss, men heller servere oss budskapet med audiovisuelle hjelpemidler og lar det være opp til oss å gjøre oss opp et inntrykk.
Personlig fant jeg denne presentasjonen dimensjonalt sterkere enn nyheter, blogger og historier fortalt om andre. Energien på scenen er tvers igjennom eksplosiv og det instrumentale vandrer innom så mange “sjangere” at det er reinspikka tull å sette de i en bås. Marina´s stemme er det like fjernt å prøve å sette ord på; hvor mange toneleier hun er innom og hvordan den stemmen vris til det tidvis naturstridige er noe man må oppleve for å forstå. Spotify? Greit, hvis du har et styggdyrt anlegg så kanskje du vil få en viss ide om hva SKYND er for noe, men det vil fortsatt ikke være i nærheten av den OPPLEVELSEN du vil få av SKYND live.
De har rett og slett skapt noe så eget at begrepet “musikk” passer samtidig som det er ikke er “nok”. Dette handler om en ekspresjonistisk formidlingsevne på et noe nært unikt nivå og sammen med noen tusen andre ble jeg stående der rett opp og ned ute av stand til å gjøre noe annet å la meg forbløffe så vel som hypnotisere. Det er like brutalt bra som det er fascinerende og det er like gjennomført imponerende som det er lamslående. Likeså er det det like lærerikt som det er sjarmerende grufullt/grufullt sjarmerende. Når alt kommer til alt er SKYND er eksepsjonelt bevis på hva som gjør at vi besøker festivaler og konsertscener fremfor å sitte hjemme.
