I skrivende stund har Nicolas Cage spilt i intet mindre enn 96 (!) filmer hvor en stadig høyere prosentandel er å finne i skrekkens verden. Med sitt medfødte talent for overspill-som-er-akkurat-innafor så har det vært noe genialt, mye bra, noe ikke fullt så bra, og mye reinspikka søppel hvis eneste mål og mening har vært å betale skatteetaten. Tanken slo oss derfor; hvilke av Cage sin horror-filmer er egentlig verdt å se og hvilke er våre leseres favoritt-Cage-horror-filmer?
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt, facebook, instagram)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Nicolas Cage sin karriere innenfor denne sjangeren begynte så smått helt tilbake i 1988 med Vampire´s Kiss, fortsatte med den tidløse (og så elendig at det er like underholdende som det er vondt å se på) The Wicker Man i 2006 før han tok ei pause fra sjangeren helt til 2018 hvor det nærmest eksploderte i et infernalsk mylder av smale produksjoner som (nesten) alle som en har fått status som kultfilmer.
Når dette skrives er vi bare noen dager unna premieren på Longlegs som har fått sosiale medier til å ta fullstendig av i sin hyllest av filmen så vel som Nicolas Cage sin – foreløpig ryktede – fantastiske prestasjon.
Vi kommer naturligvis tilbake med en egen omtale av Longlegs før den har offisiell premiere på norske kinoer, men for å lade opp har vi under avstemningen har vi satt opp vår topp3 fra Nicolas Cage sine horror-eventyr.
Hvilke er dine favoritt-horrorfilmer med Nicolas Cage?
Benytt gjerne kommentarfeltet under artikkelen til å fortelle oss hvilke av Cage sine horrorfilmer som er dine favoritter.
Vår toppliste:
4 – Color Out Of Space (2019)
Nicolas Cage hadde allerede gitt oss den fullstendig spinnville Mandy året før og Color Out Of Space var filmen som ikke bare skulle følge opp Mandy, men også overgå den. Overgå Mandy gjorde den ikke i undertegnedes øyne, men den kom farlig nær.
Selv om satanister har vært en yndet motstander i Nicolas Cage sine horror-filmer så er Color Ouf Of Space en mer tradisjonell horrorfilm hvor en utenomjordisk entitet lander i hagen til Cage og familien uten å legge nevneverdig skjul at på at den slekter særdeles lite på E.T. eller ALF.
Hva som utspiller seg videre er nesten for drøyt for å forklare, men la oss bare si det slik at dette vesenet har en noe så der uheldig påvirkning på menneskene rundt seg. Slikt gir et ganske så greit utgangspunkt for at Nicolas Cage kan tøye strikken og strikken blir tøyd! Alt mens filmen blir mer og mer psykedelisk/lsd-trippa/ubeskrivelig etterhvert som minuttene går.
Ingen klassiker, så langt derifra, men akkurat så spinnvill at den er verdt å se, for det hører med til sjeldenhetene at noe slikt faktisk lages nå om dagen og Nicolas Cage er like genial som vanlig.
3 – Mandy (2018)
Ser man på Nicolas Cage sin merittliste så vil konseptet “mann utsatt for urettferdighet på jakt etter hevn” være noe som preger en ganske så røslig mengde av hans filmografi. Mandy er således intet unntak, for utgangspunktet er så enkelt som det kan bli; Nicolas Cage spiller en fyr på jakt etter hevn og om han mislykkes så går alt ad helvete.
Gjennomføringen derimot. Bak kameraet og manuset står Panos Cosmatos som jeg mistenker for å ha tenkt “ok, jeg skriver to manuskripter. Et mer edruelig ett i tilfelle Nicolas Cage sier nei og et fullstendig kokko ett i tilfelle Cage sier ja”. Vel, Cage sa ja og resultatet er fullstendig spinnvilt.
Nicolas Cage spiller her en fyr som blir kidnappet og tvunget til å se på at hans kjæreste blir brutalt torturert av en gjeng satanister. Nicolas Cage sin karakter klikker naturligvis ganske så greit gjennomført både i og utenfor vater, og det som følger er en hevn-historie som riktignok begynner ganske så vanlig og nesten kjedelig til Cage å være, men utvikler seg fort til å være en heidundrande syretripp hvor Cage får dyrke sitt eget overspill til det fulle mens Cosmatos ikke kunne ha brydd seg mindre om å holde igjen på det visuelle.
Dette er uten tvil en film som splitter publikummet for den kan lett defineres som ikke helt riktig navla, men på annen side så har vi de siste årene sett en utvikling hos Cage hvor han stiller opp i stadig flere filmer som har både ett og to bein i kunstfilmens verden, og som vi vet så er det meste lov i kunstens verden: selv Cage på sitt drøyeste og slikt må man bare sette pris på!
Les også: The Autopsy of Jane Doe – En morbid fest på likhuset!
2 – Drive Angry (2011)
Vi vet; det er mer politisk ukorrekt å ha denne på topp enn å forsvare The Donald´s syn på, vel, det meste. Tross alt er dette filmen som byr på Amber Heard i en av de to hovedrollene og da skal det jo egentlig kvitte hvordan filmen er. For enhver film hun medvirker i, skal enten ikke snakkes om eller slaktes.
Vel, hva som er politisk korrekt forandrer seg fra måned til måned og postkasser får man alltids kjøpt så vi tar kjangsen på å risikere uante mengde med inn-smugla kinaputter i vår artikkelforfatters postkasse og setter denne filmen foreløpig på toppen av denne listen.
Ikke bare er dette en helvetes underholdende roadmovie-møter-grindhouse- film, men absolutt alt blir dratt så fullstendig over-the-top uten at det blir for dumt og det er beint umulig å ikke glise rund baut så vel som le så tårene spruter.
Historien? Nicolas Cage spiller John Milton som har blitt sendt til helvete, mistrives med den formen for tortur/straff han får, stjeler djelvelens gull-pistoler, rømmer i sin egen medbrakte amerikanske klassiker av en bil, og setter himmel, jord og helvete i bevegelse for å få sin hevn over den sataniske kultlederen Jonah King som drepte Milton´s datter og rappet den samme datterens datter.
Alt samtidig som han dumper borti Heard´s karakter Piper som er like drøy og tidvis matcher Cage til det fulle. Jonah King spilles av Billy Burke som har frie tøyler i sin tolkning av denne satanist-jævelen og utnytter det uten å holde noe som helst tilbake. For å toppe det hele så byr Drive Angry på ingen ringere enn William Fichtner i rollen som Satan´s regnskapsfører som er alt annet enn fornøyd med Cage/Milton sin flukt. Uten å avsløre for mye, så skal vi nøye oss med å si at Cage og Fichtner byr på noen scener sammen som er like tidløse som de er gjennomført sprøyte gærne.
Om Drive Angry er en moderne klassiker eller et mesterverk? Undertegnede vil faktisk tørre å påstå det for dette er fullstendig spinnvilt og Drive Angry er et kroneksempel på at filmskapere sto langt friere i gamle dager for da var film bare film og det var laget for å folket ut av sofaen og inn på kinoen. I motsetning til dagens strømmemarked hvor “film” har blitt et stadig mer intetsigende verktøy hvis eneste oppgave er å holde oss hjemme mens kronene flyr ut av kontoene våre og over til strømmetjenestene som får stadig mer makt over våre liv.
1 – Longlegs (2024)
Vi lever i en tid hvor film er digital hyllevare og strømmetjenestene gjør sitt for å få oss til å bli sittende foran skjermen uten at vi egentlig husker hva vi har sett. På kinoene har vi i lengre tid vært bombardert med digitale effekter og popkorn-filmer, men en en sjelden gang i blant så kommer det noe så annerledes at man blir bare sittende å måpe.
Longlegs var et av disse tilfellene i 2024. Regissert og skrevet av Osgood Perkins (sønnen til Anthony Perkins fra Psycho) så var hypen enorm og resultatet stikk i strid med hva vi forventet. Fremfor en brutal horrorfilm fikk vi servert et filmatisk kjærlighetsbrev til sjangeren slik den var i gamle dager.
Perkins og hans team skaper med Longlegs et audiovisuelt uttrykk spekket med så mange detaljer at man kunne ha tatt scene for scene, printet den ut som et bilde, og satt det inn i en kunstsamling.
Historien i seg selv har et driv som grenser til det hypnotiske og den horroren man trodde man skulle få, den kommer i form av en krypende uhygge som gjør sitt med nattesøvnen. Det gjør også symbolikken og metaforene som hever Longlegs til et nivå langt over hva vi er vant med å finne i denne sjangeren.
Topp så det hele med Nicolas Cage som leverer en av sine mest unike, spinnville og diabolske rolletolkninger noensinne selv om han har lite tid på skjermen. Nøyaktig hva det handler om, skal vi ikke avsløre her, men la oss bare si det slik at du neppe forventer konklusjonen verken på filmen eller Cage sin karakter!
