Sosiale Medier har stått i helvetes flammer siden Longlegs hadde sin første visning for noen spesielt få og for hver re-tweet (re-x høres bare idiotisk ut!) så har ryktene ballet på seg. Folk har besvimt, folk har løpt ut av salen og forklaringene på hva den egentlig handler om, har vært i overkant sprikende. Nå når Longlegs endelig er her så kan vi konstatere ett par ting først som sist; ytterst få vil løpe ut av kinosalen, men de fleste vil mest trolig sitte som naglet til setet og slite med å sove de påfølgende nettene.
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt, facebook, instagram)
Longlegs – regissert og skrevet av Osgood Perkins (sønnen til Anthony Perkins fra Psycho!) som de siste årene har seilt opp som en horror-yndling – åpner med en scene filmet i 1:1 med en fargepalett som tatt ut av 60- og 70- tallets horrorfilmer, og musikk og klipping som fikk undertegnede til å skvette greit til i kinosetet samtidig som smilet gikk fra øre til øre. Ikke bare åpner Longlegs med en mesterlig introduksjon til Osgood´s visjon for hvordan skrekkfilm kan lages som en hyllest til fortidens storheter samtidig som den holdes moderne, men også til Nicolas Cage´s noe nært ubeskrivelige seriedrapsmann.
Historien på sin side starter som en ordinær – om noe diffus – fortelling om en kvinnelig FBI-agent og en mystisk drapsmann hvis veier snart skal krysses. På papiret nok en kopi av Silence Of The Lambs, men i virkeligheten noe helt annet enn vår generasjons Silence Of The Lambs, for dette er vår tids Longlegs og det? Det er noe helt annet!
Hvor dagens horrorfilmer gjerne baserer seg på forutsigbare historier og visuelle hjelpemidler for å bøte på manus-impotens, så er Longlegs den strake motsatsen. Historien som utfolder seg er en audiovisuell reise med noen overraskelser så vanskelige å forutse at det er umulig å skrive noe om filmen uten å ødelegge filmopplevelsen for alle som ikke har sett den enda. Det man derimot kan – og bør – være klar på er at Perkins åpenbart har en nærmest ubeskrivelig kjærlighet til gamle dagers skrekkfilmer og har skrevet manuset til nær perfeksjon i forhold til tempo, tvister og dialog.
Longlegs er skrekkfilmen/horrorfilmen/thrilleren som overlater overraskende mye til publikummet i forhold til å løse “filmen” selv om løsningen presenteres tilsynelatende åpenbart mot slutten, og ikke minst definere dens egentlige mening. Her nærmest syder det over av tung symbolikk, detaljer som går igjen i flere scener, og en dialog – så vel som et visuelt uttrykk – som legger opp til flere problemstillinger om det så være seg filmens egne eller publikummets. Perkins sin tidligere nevnte kjærlighet til fortidens skrekkfilmer tar publikummet med inn i en verden hvor filmer skal fremkalle følelser, tanker og opplevelser, og DET gjør Longlegs til gangs.
Undertegnede har selv sittet et par timer og analysert filmen, men å dele mine tanker her ville ha vært direkte respektløst overfor alle som skal og bør se Longlegs på kino.
Les også: Nicolas Cage sine beste horrorfilmer
Det man kan – og bør – skrive noe om er alt som ikke ødelegger filmopplevelsen. Perkins viser seg som en ektefødt film-auteur i enhver lille scene hvor han og hans team bruker kameravinkler, detaljer, kamerabevegelser og musikk for å skape et unikt uttrykk hvis bilder som hadde mer enn fortjent sin plass i en kunstutstilling. Alt mens uhyggen bygges bilde for bilde før the the grand finale fikk meg til å lure på når jeg sist egentlig så noe lignende.
Perkins skal også ha skryt for å ta i bruk hele atmos-lydbildet på en fascinerende subtil, men skremmende effektiv måte. Det finnes hjemmekinoer som makter å gjenskape dette, men bor man i et normalt hjem så anbefales det å oppleve dette på en kino for lyden er en stor – og viktig – del av opplevelsen som formidles av Longlegs om det så være seg filmen eller karakteren.
Nicolas Cage har de siste årene opplevd en slags renessanse etter årevis med filmer av typen “må bare lage xxx filmer for å betale skatteetaten så lover jeg å komme tilbake en dag”. Selv har jeg sett de fleste og tanken har tidligere slått meg om at hans reise innenfor skrekkens verden har føltes som steg på veien til noe større. Som for eksempel rollen i Longlegs; en seriemorder ulikt noe annet man noen gang har sett.
Cage sin unike evne til å balansere hårfint på grensen mellom mesterlig genialt og tåpelig overspilt, resulterer i en prestasjon som fremstår som like hjemsøkende som unik og tidløs. Dette er Cage på sitt galeste, mest geniale og gjennomført legendariske; alt på samme gang. Som historien så skal jeg unngå å avsløre noe her, men Cage har her noen scener som får andre film-seriemordere til å fremstå som en gjeng kastrerte morgen-tv-verter.
Perkins viser oss med Cage så til gangs hvorfor han er en av de mest spennende horror-filmskaperne nå om dagen; fremfor å pøse på med Cage-galskap så henvises Cage til de få scenene hvor hans briljans får maksimal slagkraft og filmen sentreres heller rundt de strake motpolene som karakterene her er. Maika Monroe har for lengst vist seg som en av vår tids bedre scream queens og disker her opp med en stoisk og tilbakeholden tolkning av FBI-Agenten Lee Harker som er like pregløst og innesluttet skremmende som Cage sin ekstreme prestasjon.
Les også: The Autopsy of Jane Doe – En morbid fest på likhuset!
Så om du har lest eller scrollet deg helt hit så er det et spørsmål som står igjen: er Longlegs verdt å se på kino? Longlegs er alt annet enn markedsføringen gir inntrykk av og kombinasjonen av manus, regi, set design, skuespillerPRESTASJONER og lydbildet gjør Longlegs til et filmatisk kjærlighetsbrev dedikert til alle som er lei masseproduserte, generiske og anemiske strømme-”filmer” designet for å at du skal sitte i sofaen din og overføre lønna di til strømmetjenestene.
Longlegs vil skremme deg, den vil få deg til å tenke, og den vil kunne gi deg troen tilbake på filmbransjen så vi i Kulturlivet.no kan ikke annet gjøre enn å krysse fingrene for at publikummet strømmer til kinoene slik at flere distributører tar sjansen på å satse mer på kvalitetsfilm fremfor grønne vegger i tiden som kommer.
Vår karakter: 5 av 6
Kinopremiere: 02.08.2024
Distributør: Ymer Media (facebook, hjemmeside)
Bestill billetter på Filmweb.no
