Vi har alle hørt ryktene om en viss Guds presumptivt enbårne sønn og hans tilbakekomst som fortsatt lar vente på seg. Heldigvis er det ingen grunn til å holde pusten i påvente av akkurat det for det finnes allerede guder blant oss, kanskje ikke så mange, men de finnes og denne kvelden på Tons of Rock sto Rob Halford og hans Judas Priest klare til å ta oss med til metal-himmelen.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Akkurat slik det har gjort i noen tiår nå og underveis har de spydd ut klassikere og smellfeite anthems i hytt, pinge og gevær samtidig som de har mye av æren for å inspirert flertallet av brit-rock sjangerens ubestridte storheter.
Denne kvelden på Tons of Rock var det strengt tatt ingen spørsmål om hva vi hadde i vente; å stille spørsmål ved Judas Priest er som å tro på at man kan snylte på skatten og komme unna med det. Disse gutta spiller neppe så lenge de klarer, men heller så lenge de klarer å prestere for dette er Judas Priest og ikke en nostalgisk skrangle-kråke versjon som spiller kun for inntektene.
Med Panic Attack var festen i gang og la det ikke være det minste snev av tvil; Rob Halford har fortsatt en stemme til å dø for. Likeså en fremtoning og en aura som fikk mannfolk rundt undertegnede til å utvikle såkalte fleksible tanker.
Mannen har en nesten naturstridig kraft når han treffer de høye tonene kast i vending som om det skulle være verdas enkleste sak å gjøre. Resten av tonespekteret like lite stress. Det er i slike tilfeller lite annet å gjøre enn å gi seg hen til reinspikka vokal-porno.
I samme slengen er innafor å slå et slag for gitarrrunkingens spill like så. På hver sin flanke av Mr Halford hadde vi Andy Sneap – innbytter for Glenn Tipton – som viste seg sin plass verdig alene, men sammen med Richie Faulkner serverte de Judas Priest slik det skal låte; sylskarpt, thight, enormt og ikke minst tvers igjennom sjelsettende. Det skadet heller ikke at Ian Hill holdt bassen like blytung som alltid, til tross for å holde seg litt i bakgrunnen denne kvelden.
Noe mindre herlig artig var det ikke å oppleve Scott Travis på trommer. Joda, det satt. Det også. Noen som forventet noe annet? Men, det hører med til de absolutte sjeldenheter at noen koser seg så glugg ihjel på scenen. Det subtile nå-koser-vi-oss-smilet gikk over til reinspikka glising kast i vending. Alltid uten å bomme på et eneste slag.
Låtene? Rapid Fire, Sinner, Devil´s Child, Sinner og Invincible Shield fikk selskap av Turbo Lover, Victim of Shield og Hell Bent for Leather. De tidløse og heseblesende klassikerne Breaking The Law, Living After Midnight og Turbo Lover. Og mer.
Sånn sett må Judas Priest være ett av få band som makter å levere varene så inni gamperævva rått hver eneste gang så man strengt tatt ikke tenker så over låtene som uansett funker for de fleste. Her handler alt om bandet og fremføring, og la det ikke herske noen helst tvil; Judas Priest er fortsatt legender. Rob Halford er fortsatt en sprell levende gud. Hvem i alle dager kan ønske seg noe mer?
Følg oss gjerne på facebook for oppdateringer
