For en første dag av tidenes første Rebel City Roots Festival signert Hygg, Bygg & Country vi allerede hadde fått. Jan Ivar Pettersen vartet opp med en beint herlig fremføring av egne låter før Betty Roots tok pusten fra noen og enhver. Med et publikum i storform var scenen dekket for JAMT og for den som måtte tro at et coverbands eneste funksjon er å skape god stemning, så har dere helt rett. JAMT derimot, de kommer med en aldri så liten bonus kalt “publikumstekke”.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Som JAMT selv skriver på deres egen facebookside; de har erfaring med hva som fungerer på en bygdefest og målet er å få folk opp for å danse og synge med. Det er sånn sett ikke til å stikke under en barstol at de hadde ordene sine i behold denne kvelden på Rebel City Roots Festival.
Låtene? Enkelt og greit alt man ikke bare har festet og skapt minner til opp igjennom årenes gang, men som også gjør det noe nært klin umulig å sitte rolig med nesegrevet ned i telefonskjermen sin. Selv mistet jeg lett kontrollen over alt JAMT spilte denne kvelden og for å være ærlig så er det underordnet i dette tilfellet.
Det bare satt som ei kule. Låt etter låt etter låt. Og det var mange av de! Undertegnede hadde all acces denne kvelden og vandret litt blant publikumet for å få noen annerledes bilder. Noe som fort skulle vise seg å være alt annet enn enkelt for stemningen var ikke bare til å ta på, men også til å føle på for direkte rolig er det ingen som skal påstå at det var foran scenen til JAMT denne kvelden.
Muligens ikke helt uforståelig når låtene sitter og bandet i seg selv var en fantastisk artig opplevelse! John Ivar Nelson eide mikrofonen så vel som scena der han tilførte enhver låt et snev av tøff-i-trynet-faktor hva vokal og fremføring angikk. Og ja, det er langt fra politisk korrekt å skrive noe sånt som sikkert blir stemplet som svada av mange. Men samtidig, man må bare sette pris på det når vokalister faktisk har denne litt røffere fremtoningen som er mer old school rock´n fucking roll enn typisk p3-pop så tolk det som et kompliment!
Rundt seg hadde han tre fra lokalmiljøets absolutte a-lag hva musikk angår. Morten Hauer fulgte lett opp Mr Nelson på alle mulige punkter og sammen var de musikalsk dynamitt som smalt. Smalt relativt godt gjorde det på også trommer for de tilhørte Anders Halvorsrød som undertegnede nylig opplevde i Bohemen Partyband; en mann som har så mye showfaktor og personlighet bak trommesettet at man må bare følge med på hva som skjer der bak på scenen.
Det samme med Torgeir Flydal på gitar; en mann man bør holde i alle fall ett øye på når han står på scenen for fyren er en ektefødt showman som mer enn gjerne tar en tur ned til publikumet! Samspillet og dynamikken i dette bandet var upåklagelig, men fra undertegnedes posisjon som fotograf denne kvelden så er det bare å takk og bukke for at de faktisk stiller opp for oss som kun vimser rundt der med kameraene og gir oss bilder som får smilet til å bre seg.
For de som leste vår omtale av Bohemen Partyband og har kommet helt ned til dette avsnittet så har nok en viss tanke festet seg. Er det egentlig noe poeng i prøve å “anmelde” et coverband om det så være seg JAMT eller andre? Neh, et coverband byr deg på 1 av 3 opplevelser:
- De maltrakterer låtene og er hanket inn for å øke omsetningen i baren.
- De gjør en god jobb og får det hele til å bli en helt ok hyggelig kveld man har glemt i løpet av ei uke.
- De eier scenen og låtene, og får publikummet til å ta fullstendig av til barens økonomiske fortvilelse.
JAMT går lett i kategori 3 for som de selv skriver; de vet hva fungerer på en bygdefest og de vet åpenbart nøyaktig hvordan de skal servere det for dette? Dette var bare jækla bra!
