Jeg så Honningbarna for første gang tilbake i 2011. Da var vel noen av de så vidt myndige, men faktum var at de allerede da var et av landets mest energiske live-band. Jeg så de igjen tilbake i 2017 på Granittrock og joda; de var noe av det mer energiske jeg har sett på en scene. Når de nå spilte på Trondheim Rocks med sin relativt høye scene var jeg sikker på at det ville bli et litt mindre hyperaktiv band jeg fikk oppleve. Jeg kunne ikke tatt mer feil.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Det hele startet akkurat slik det skal starte på en konsert med Honningbarna; disse pent antrukket unggutta brøytet seg vei gjennom publikumet, hoppet over gjerdet og klatret opp på scenen ved hjelp av vaktene som for øyeblikket var redusert til å være levende trappetrinn, en jobb de skulle bli særdeles gode i etterhvert som konserten tok fullstendig av.
Musikken har det samme budskapet som den alltid har hatt; dette er gutta som er møkk lei det etablerte samfunnet hvor alt handler om penger og makt – et samfunn som sakte men sikkert spiser oss opp og spytter oss ut som robotlignende skapninger. Om det ikke tar drepen på oss først. Låtene er gjerne ekstremt energiske, like ekstremt pågående og naturligvis like ekstremt allsang-vennlige om man tilfeldigvis befinner seg i målgruppen deres. Selv er jeg altfor gammel til å kunne synge med på dette, men jeg er i alle fall godt nok plassert i midtlivskrisen min til å synes at dette var brutalt rått live.
Nå hvor mange som faktisk var der for ideologien kan sikkert diskuteres og det var nok like få som faktisk brydde seg om den begredelige lyden som preget også denne konserten. Det derimot absolutt alle brydde seg om og satte pris – muligens med unntak av vaktene – var Honningbarna sitt ekstreme live-show. Det står aldri stille. Ikke i et eneste forbasket sekund. Selv trommisen dundret løs som om han har rævva full av adhd-lopper! Og bandets vokalist Edvard Valberg? Om noen tilfeldigvis hadde med seg ei stoppeklokke så er jeg sikker på at den ville ha vist at han brukte mer tid nede hos publikumet enn på scenen. I alle fall nesten. Her snakker vi crowd-surfing i røslige mengder, bruk av publikumsgjerdet som en provisorisk scene og nok show til at de fortjener sitt rykte som ett av landets råeste liveband.
Dette ble lett en av de konsertene som gjorde at jeg var sjeleglad for at jeg gikk som presse med plass i piten under de tre første sangene. Jeg hadde rett og slett ikke overlevd å stå blant publikumet under denne konserten for dette er et show myntet på de unge, rebelske og energiske. Så får heller vi andre trekke litt tilbake og nyte galskapen til det fulle uten å være redd for gikta, isjiasen og hekseskuddene i baken.
