Frog Leap høvla over det meste og leverte fenomenal galskap!

Du glemmer aldri din første! For hvem kan glemme når Leo Moracchioli og hans Frog Leap Studio lanserte sin metal-cover av Africa for noen år sida og satte fyr på omtrent hele det forbaska internettet? Med utallige covers, millioner av følgere og så mange millioner visninger på youtube at mer kjente artister blir våte både her og der i rein og skjær misunnelse, er Frog Leap mer enn et band; de er et fenomen og denne kvelden på Rockefeller var deres første konsert i Oslo. Om de tok muligheten med begge hender? Vel, har det rabla for Musk?

Tekst og Foto: Rune Fredstad (kontakt)

Idet gjengen bestående av Leo Moracchioli, Phil Dyer på gitar, Erik Torp på bass, Truls Hagen på trommer og Hannah Boulton på vokal, eksploderte nærmest salen i rein ufori når de flesket til med Party Rock Anthem og lista var lagt; om du trodde at dette var rått på plate så var det bare å belage seg på en kveld som rystet innvoller så vel som trommehinner og fundamentet på Rockefeller. Denne låta som undertegnede virkelig avskyr på sitt hjerte, ble ikke servert; den ble slengt oss midt i trynet av Frog Leap med så heftig intensitet og kreativ fandenivoldskhet at det var umulig å ikke gaule med.

Frog Leap i et nøtteskall kan vel strengt tatt kalle det. For det har virkelig ingenting å si hvilken låt man velger seg ut; Leo Moracchioli er noe nært en kunstner når det kommer til å ta pop-låter – gamle så vel som nye svisker – og forvandle de til beinharde metal-versjoner.

For hvem skulle ha trodd at svisker som Sweet Home Alabama, House of the Rising Sun, og megahiten Hello plutselig skulle få metalfolket til å ta fullstendig av? Det samme med Blinded By The Lights og Ghostbuster.

Slik kan vi lett fortsette og si oss ferdig med denne omtalen. Rent teoretisk. For i praksis så var dette så mye mer enn bare dødsråe metalcovers av kjente låter.

Det var også en oppvisning i hva som faktisk kan skapes av musikk når man har noe unikt i seg og får med seg et band som kan blåse fletta av hvem som helst. Frog Leap sin versjon av Barracuda med spesielt Hannah på vokal ga meg lett frysninger, deres versjon av 500 Miles hadde et trøkk og en groove som ikke kan beskrives, Frog Leap sin versjon av Eye Of The Tiger fikk originalen til å fremstå som en lettvekter på den lokale gymmen og når de dro ekstranummerne Uptown Funk og Zombie var det bare å se utover salen og prise seg lykkelig over å være der. For selv om Rockefeller var langt fra fullt, så var kvelden et perfekt eksempel på hvordan musikken kan bringe vidt forskjellige mennesker sammen og sjelden har seg sett en så fargerik gjeng kaste alt av hemninger og headbange og gaule med sammen!

Om vi også fikk nå nesten legendariske Dance Monkey og Africa? Selvfølgelig ga Frog Leap oss disse! Og det på en måte det er fullstendig toskete å prøve å beskrive! Det er for bra live til at man skal lese om det!

Låter til side. Artistene kjære dere. A R T I S T E N E! Det låt så inni gamperævva rått og fett og gudene veit hva annet fra start til slutt. Det var rett og slett en oppvisning i hva som er mulig å få til når artister fra absolutt øverste hylle får muligheten til å slå seg fullstendig løs på scenen.

Det kvittet om man snakket om vokal, bass, trommer eller gitar; for et musikkelskende hjerte var dette en evig lang orgasme uten et snev av pauser! Og det samspillet og den entusiasmen på scena! Sett det på kontoen for at en skribent som var fan og ble blod fan så glem det analytiske; det er sånt som får oss til å trekke ut av sofaen og inn på konsertscenene!

Dog, for anledningen måtte dessverre Rabea Massad melde forfall og Phil Dyer tok over. Om han var savnet? Så absolutt. Men Mr Dyer er like forbanna god og rå på scena så tanken slo meg; hvor rått hadde det ikke vært å få med Mr Dyer i bandet og kjørt doble gitarer? Jeg skal ærlig innrømme at jeg har drømt like heftig om det som å vinne i lotto det siste døgnet!

Høydepunktet? Du tror meg neppe om du leser dette, men Frog Leap flesket til med en metalutgave av Ro Ro Your Boat! Seriøst! Til fullstendig allsang og jubel i scena. Galskap? You bet!

Det er ikke uten grunn at flere som møtte på meg når jeg gikk fra Rockefeller til Oslo S tittet rart på meg. For hva annet gjør man når man møter på en enslig fyr som går og gliser og små-rister på hodet over hva han har opplevd denne kvelden?

Så la oss nå inderlig håpe at dette ikke er Frog Leap´s siste konsert i Oslo på så altfor lang tid og la oss like inderlig håpe på at diverse festivaler hanker de inn. Det er slettes ikke umulig at de vil få festivalens større navn til å fremstå som fyllstoff, men det er nettopp det her vi ønsker oss når vi drar på en festival; et band som ikke bare byr på noe unikt, men spiller fletta av det meste og de fleste, og får oss til å glise rund baut i flere timer etterpå!