At forventningene var til å ta og føle på er sesongens understatement! De siste norgesbesøkene gikk jeg glipp av grunnet særdeles alvorlige personlige årsaker (les: manneinfluensa hver forbaska gang!) og set-lista deres denne kvelden var av typen “oh damn!”. In Flames skulle bruke nøyaktig 10 sekunder fra teppefall til de hevet forventningene mine enda flere hakk og leverte deretter.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
In Flames er på mange måter en slags herlig sjarmerende selvmotsigelse av et band. Sært, men gi meg litt headroom her.
For In Flames er og forblir et av historiens største metalband. De er verdensstjerner. Og det finnes ikke en eneste sjel med hørselen i behold som vil disputere det enkle faktum at de rent musikalsk tilhører noe av ypperste man kan få servert på en scene.
Man får bare ikke alltid inntrykket av de egentlig har forstått det selv.
Misforstå meg rett for allerede med fantastiske Cloud Connected levde In Flames opp til enhver musikalsk forventning man måtte ha og nailet et faktum vi egentlig var klar over; det er så inni varme og kalde steder fett, rått, brutalt og gjennomført idiotisk bra.
Det musikalske er som en vegg som smeller til en i alt man har av kroppsdeler og jeg kan ikke fatte og begripe at det skal være mulig å ikke bli fullstendig blåst av setet.
Eller som under denne konserten; av gulvet på Oslo Spektrum for her var det crowd surfing som var hovedtemaet i kombinasjon med allsang så vel som en imponerende circle pit.
Alt til tonene av en setlist som var en gavepakke til alle som har fulgt bandet alle disse årene. Take This Life fulgte, like så gjorde Deliever Us og Paralyzed. Det samme gjorde In The Dark, Voices, Coerced Coexistence og den nesten ulovlige råe Food For The Gods.
De fikk besøk av Björn Strid (Soilwork) på Trigger, gøyv løs på en f-ing rå versjon av Only For The Weak som gikk over i brutale Meet Your Maker som igjen gikk over til Alias.
Du ser greia? Man kan alltid ønske mer, men har man egentlig lov når det ikke finnes feilskjær i setlista?
Alt dette ble fulgt opp av The Mirror´s Truth og I Am Above (den ja!) før det hele skulle avsluttes med, vel, litt mer om akkurat det senere.
Husker du hva jeg skrev om en slags selvmotsigelse av et band innledningsvis? For samtidig som de leverer varene så brutalt rått som de gjør, så er de noe av det mest jordnære og joviale metal-bandet jeg noen gang har opplevd live. In Flames er gutta fra gulvet, de hyggelige naboene borte i gata, de kameratene man ikke møter så ofte men har en fantastisk kjemi når man først møtes så vel som “ja du vet han Anders og han Björn og gjengen”.
Å se og høre Anders snakke med publikumet fremfor til og miste ord og være direkte menneskelig gjør en skribent varm i hjertet, for hvor ofte opplever vi ikke artister som bare går på scenen og gjør en innøvd jobb?
Samtidig så skadet det ikke at In Flames oppfordret publikumet på det sterkeste til å legge vekk (de forbannade!) telefonene, crowsurfe og faktisk nyte kvelden og livet til det fulle. Noen har heldigvis skjønt det!
Skal vi avslutte dette skribleriet som sikkert har blitt dømt som “fanatatisk fan-skrevet svada”? Vi kan prøve kan vi ikke?
In Flames leverer på en måte som er gjennomført imponerende uavhengig om man er fan eller ikke. Dette er verdensklasse servert av “gutta borte i gata” og etter en konsert med fullt kjør så fikk vi den avslutningen som gjorde i alle fall undertegnende målløs.
Fridén har alltid hatt den særegne evnen til å veksle mellom clean singing og det stikk motsatte uten at stemmen knekker. Få eksempler er bedre enn My Sweet Shadow som også ble kveldens avslutning. Om mannen hadde mer stemme igjen etter denne aner jeg ikke for å høre en artist med så god kontroll og vrenge stemmen så vel som lungene på denne måten er – unnskyld uttrykket – rett og slett sjukt. I alle fall helt frem til man hører det live og innser at joda, noen har faktisk denne evnen.
Med det gir jeg tastaturet lett en velfortjent pause og skrur opp In Flames på stereoen fremfor å glane noe mer på skjermen. For som en kollega hadde sagt det; dette var rett og slett FET-rått!
