Med 8 studioalbum, utallige store konserter og turnéer over to tiår kan Eluveitie regnes som en institusjon i folklorisk metalmusikk. De er for øyeblikket på turné i oppladning til et nytt album, og spilte for en stappet Rockefeller på lørdag.
Tekst: Adrian Eidhamar McAllister (kontakt, artikler)
Foto: Rune Fredstad (kontakt)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Etter et energisk sett fra åpningsbandet Ad Infinitum var publikum godt giret opp. Da teknikere linjesjekket de mange instrumentene jublet salen etter hver lyd. Det er hele 8 musikere i Eluveitie og scenen er bygd opp med flere plattformer og “stasjoner” for de ulike instrumentene. Sammen med lyssettingen og bakdroppet minnet scenen om et mytisk fjellandskap.
Eluveitie inntok scenen til stor jubel og lyden treffer som en slegge. De første låtene dominerte de tyngre metallelementene og folkeinstrumentene druknet litt. Rytmeseksjonen med Alain Ackerman på trommer og Kay Brem på bass var blodtight og drev det musikalske toget i godt tempo fra start til slutt. Oppå alt dette får de to meget kontrasterende sangerne Chrigel Glanzmann og Fabienne Erni god plass til å skinne. Glanzmann med brutale skrik og Erni med operatisk sopran.
Selv om bandet spilte utrolig bra, følte jeg at ting begynte å falle litt flatt gjennom den første delen av konserten. En faktor er nok at det var mange låter som hovedsakelig var drevet av tunge riff, og miksen på spesielt gitarlyden var utydelig. Utenom vokalene som var klare og sterke hele veien så klingte mange av de første sangene likt. Det ble noen korte bruddstykker med fine soloer fra både gitar og fiolin. I praten mellom sangene gjorde og bandet godt i å opprette kontakt med publikum.
Rundt en tredel inn i konserten kom det et slags vendepunkt. Lyset slukket ned og musikerne trakk seg tilbake slik at Fabienne Erni ble igjen alene. Kun akkompagnert av luftige synther leverte hun et flott stykke solosang. I mangel av det fulle bandet traff den kraftige sangstilen hennes enda litt hardere.
Etter denne soloen kom det flere låter med et mer variert lydbilde. Jeg fikk også inntrykk av at bandet koset seg mer på scenen. Det var flere øyeblikk der musikerne tullet med hverandre mens de spilte. Publikum reagerte spesielt sterkt da åpningstonene til “A Rose For Epona” trillet frem.
Videre økte dansefaktoren betraktelig. Det er virkelig en unik opplevelse å vitne en bøling metalheads danse til fele og fløytespill, og det er absolutt noe jeg anbefaler. Matteo Sisti på fløyter og Lea-Sophie Fischer på fele spilte energisk og lystig oppå de tunge riffene på fengende vis. Rytmeseksjonen fortsatte å holde fortet, mens sangerne virkelig fikk eie deres roller i front. Det kom både flere klassikere og nyere låter om hverandre, men felles for sluttbolken var utvilsomt dansbare rytmer som fenget salen helt opp til bakerst på galleriet.
Eluveitie leverte absolutt deres mangfoldige musikk-univers live.
Good https://is.gd/tpjNyL