WHAT! THE! ACTUAL! FUCK!?!?!?!?! Jeg har sett og opplevd mye opp igjennom årenes gang og det hører med til sjeldenhetene at jeg blir så brutalt metaforisk tatt på senga som jeg ble når Düggül tok scenen på Rebel City Roots Festival. Navnet? Visstnok totensk for et eller annet, men jeg mistenker de for å ha funnet opp en av tidenes mest effektive drekkaleiker; uttaler du navnet feil må du ta en shot og god natt til deg.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Om konserten var en slags musikalsk drikkeleik, et slags kunstnerisk konsept, en oppvisning i et-eller-annet, eller noe helt annet, aner jeg ikke. Düggül har noen egne låter, det skal de ha for, og de låtene; det var vel noe med ei ikke veldig stabil toten-dame og ei motorsag var det ikke? Vi lar det være med det, for ellers så var det den ene rocke-klassikeren etter den andre og det krever sine baller – eller sine mengder med toten-himkok – for å åpne ballet med Ozzy før man underveis serverer f.eks. Guns og omtrent alt annet kan kravle og gå av storheter for en fordums tid hvor rocken var rock.
Personlig mistet jeg relativt tidlig kontrollen over hva de egentlig spilte. Ikke for at det var dårlig. Heller tvert om. For Düggül er bandet som ved første øyekast kan se ut som et slags skoleband tvunget til å stå der på scenen samtidig som vokalisten er mer en slags “Freddie Mercury møter 80 tallets rockeikoner møter totenbonden”. En total selvmotsigelse frem til de faktisk setter i gang for alt som er fullstendig snodig på papiret, er ubeskrivelig riktig live.
Joda, det var noen ganske så sjeldne spilletekniske feil her og der, og noe av timingen satt ikke 100%. Samtidig er det et åpenbart spørsmål om noen egentlig bryr seg for undertegnede ga i alle fullstendig f i akkurat det. For visse tekniske skjønnhetsfeil til side så er Düggül et uhyre dyktig band som faktisk makter å spille alle klassikerne – som oftest – like godt som originalene og DET står det hær’n døtte meg respekt av!
Allikevel er det beint hakka steike umulig å komme unna vokalisten deres som ord ikke kan være i nærheten av å beskrive. Her er det alt. Eller ingenting. Avhengig av hvor seriøst man tar seg selv og hvor tett man er i øra. Her var det en energiutladning som sprengte skalaen og en skammelig god stemme som truet med å blåse gitteret av høyttalerne. Det samtidig som han tok i bruk, eide, og utnyttet scenen så til det (over)fulle. På et tidspunkt tok jeg meg i å lure på om noen faktisk hadde klart å genspleie Rose og Mercury med noe lokalt der oppe på den totenske landsbøgda!
Ei som sto ved siden av meg nærmest skreik “hva fxxn er dette for noe bråk???”. Svaret er enkelt; Düggül ga oss denne kvelden en smak av 80tallet hvor det var lov å ha det moro, det var lov å tøye grenser, det var lov å kødde litt på scenen, og det var lov å gjøre det hele mens man faktisk var idiotisk dyktig med instrumenter og mikrofoner.
På vei ut av arenaen forbanna jeg meg derfor på to ting: for det første skal jeg aldri skrive en omtale av de igjen for de er for unike til å at jeg har fått frem noe som helst fornuftig her, og for det andre skal jeg oppleve de live igjen om jeg så må ofre en eller annen verdensstjerne den kvelden, for dette var Düggül og Düggül opplever man live; ferdig snakka!
Vårt tips: følg de på facebook for oppdateringer vedrørende fremtidige konserter!
