Man tager en stykk folkekjær historie, et stykk norsk regissør og manusforfatter som ikke er nevneverdig interessert i å holde igjen, og tilsetter en solid dose fxxk it holdning rettet imot dagens samfunn, og ut kommer det noe som kan få sarte mager til å vri seg, tanker til å kvernes og smilemuskler til å fremstå som fullstendig mos; møt «Den Stygge Stesøsteren» som er Disney på lsd, speed og mer!
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Utgangspunktet for manusforfatter og regissør Emilie Blichfeldt er den velkjente historien om Askepott. Du vet; hun som så for seg et miserabelt tjener-liv, men endte opp til sengs med prinsen og litt sånt. Med «Den Stygge Stesøsteren» snus alt opp ned og resultatet er alt annet enn familievennlig!
Denne gangen er historien satt til det fiktive kongeriket Swedlandia hvor prins Julian (Isac Calmroth) er på jakt etter en (nøden) jomfru i, vel, nød. For Elvira (Lea Myren) later toget til å ha forlatt perrongen; sett på som «Den Stygge Stesøsteren” i en familie styrt med jernhånd av familiens mor (Ane Dahl Torp). Fokuset ligger naturligvis på den “vakre og ekte datteren” spilt av Thea Sofie Loch Næss, men denne gangen finnes det helt andre håp enn magi for Elvira; denne gangen handler det om plastisk kirurgi anno middelalderen for som Doktor Esthétique (Adam Lundgren) sier det; skjønnhet er smerte, og smerte skal det bli! I rikelig monn!
Med et slikt utgangspunkt så ligger det i kortene at dette skal bli brutalt nok til at vi får en forståelse for at amerikanske anmeldere kastet opp. Nu vel, om det skyldes at de aldri har sett en horrorfilm før, eller at de farer med like mye sprøyt som deres president anno 2025, vites ei.
For faktum er – dessverre – at denne forhåndshypen ER filmens største fiende. Så la oss få det unna først som sist; «Den Stygge Stesøsteren» er tidvis brutal, men har man sett en og annen horrorfilm tidligere, så er det ingen scener som får lunchen til å komme i retur. Sånn sett er det lett å få et helt feil inntrykk av filmen. Dessverre.
Tar vi den for hva den er så begynner ting å ligne noe inni gamperævva bra!
Med «Den Stygge Stesøsteren» serverer Emilie Blichfeldt oss en tvers igjennom beksvart-humoristisk satire som treffer nesten bedre enn hva den burde. Om skjønnhet er smerte så er det ingenting i forhold til filmens soleklare budskap om dagens skjønnhetsfikserte samfunn hvor fokuset på det falske får unge og lettpåvirkelige mennesker til å gjøre det utroligste i et forsøk på å bli likt. En og annen influencer bør muligens styre unna her!
For resten av oss er det bare å bunkre opp med popkorn og nyte hva vi får servert. Filmens bodyhorror-scener (en sjanger brakt tilbake til rampelyset av den eminente The Substance) kommer aldri for ofte, men ofte nok til å holde drivet oppe og tro meg; de fungerer! Tenk på Tommy Wirkola gjorde med «Død Snø» for noen år sida hva praktiske effekter angår. Denne gangen er imidlertid horror-humoren byttet ut med “ok, det her var litt jævelig, men sabla bra laget!”.
Alt i mellom er – i undertegnedes øyne – filmens absolutt sterkeste kort uten at det setter de beint herlige bodyhorror-scenene i skyggen.
Historien i «Den Stygge Stesøsteren» nærmest syder over av satiriske sleivspark i alskens mulige retninger og tar man en titt på sosiale medier i dagens samfunn, så får de fleste stereotypiske og selvopptatte mediepersonligheter passet påskrevet med en fyllepenn som renner over kreativitet og syrlighet.
Fra den vakre og prektige søsteren som har sine svin (eller mannfolk) på skogen (eller i fjøset) til den mannsjåvinistiske drittsekken av en prins som tilgis siden han tross alt ser bra ut og har status, til diverse “kompiser” som fikk tankene til å vandre til en gjeng norske gutter hvor respekt for damer ikke står så ille høyt i kurs, til familiens mor som er et helvete på to bein, til Den Stygge Stesøsteren som er villig ofre alt.
«Den Stygge Stesøsteren» har en casting som treffer! Thea Sofie Loch Næss er direkte herlig der hun veksler mellom å fremstå som en prektig og flink pike, og “let´s fuck it”. Ane Dahl Torp er mesterlig der hun går fra å være “ikke akkurat årets mor” til fandenivolsk, torturistisk, og tvers igjennom morbid. La oss inderlig håpe at hun får flere slike roller for hun briljerer når hun får gå all inn og skape ekstreme karakterer. Men høydepunktet?
Lea Myren som Elvira. Det begynner muligens noe rolig, men utvikler seg fort til å bli tvers igjennom intenst, psykotisk og det som verre er. Å se hun foreta den forvandlingen i løpet av filmens forholdsvis korte spilletid og lykkes med det, er hva man alltid håper å få oppleve når man setter seg i kinosetet.
Om «Den Stygge Stesøsteren» er et mesterverk? Døm selv, men jeg anbefaler en tur på kino for å bevitne en film som fenger fra første til siste scene, og som dukker opp i tankene hver bidje gang man stikker innom sosiale medier. Samtidig er «Den Stygge Stesøsteren» en arena hvor etablerte så vel som unge talenter får vist seg fra en helt ny side hvor de briljerer og bærer bud om at norsk film har en lysende fremtid foran seg.
Så la meg nå bare krysse fingrene i et håp om Emilie Blichfeldt kommer tilbake til horrorsjangeren på et senere tidspunkt for Den Stygge Stesøsteren ble en sabla bra filmopplevelse i en sjanger som har trådd vannet i mange år, og jeg vil ha mer!
Kinopremiere: 07.03.2025
Distributør: Ymer Media (facebook)
Bestill billetter på Filmweb.no
https://hrv-club.ru/forums/index.php?autocom=gallery&req=si&img=6881