Hvordan skal man prøve å skrive et skarve fornuftig ord om det som bare er en konsert for noen, men 40 år med historie, offentlig kjente mini-skandaler og en musikalsk arv av de sjeldne for andre? Når Chris Holmes gjestet John Dee denne kvelden var det bare å legge alt til side og ta det for det er; en gavepakke av en venners-venner-fest for fansen.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Chris Holmes har for lengst overlat vokalen til bassisten og funnet tilbake til sin egen favorittplass på den ene siden av scenen. Så la det ikke herske noe som helst tvil her; den som forventet glattpolerte studioversjoner ble røsket ganske så kraftig i trusa denne kvelden!
Med On Your Knees gjorde gjengen det ettertrykkelig klart at dette var old school rock’n roll og vederstyggeligheter som backing tracks skjer bare ikke når Chris Holmes står på scenen. Her skulle det være ekte med alt som hører med og vær du sikker på at det var litt rusk og her og der. Sjenerende? Ikke det spøtt. Herlig nostalgisk og medrivende? You bet!
Denne gjengen la verken skjul på at de ga fullstendig fxxn i W.A.S.P. som Blackie Lawless turnerer med eller at de var der for her gjøre hva de brenner for; å spille rock for publikummet som vokste opp med de store klassikerne uten å bry seg det spøtt om alt annet ræl som har skjedd opp igjennom årene. Det handlet om musikken, publikummet og samspillet disse imellom. Verken mer eller mindre.
Klassikerne smalt ut av høyttalerne med minimalt avbrekk. Her skulle alt serveres med en eim av klubbrock fra 80tallet og låter som Hellion, L.O.V.E. Machine, Blind in Texas, Sleeping (in the Fire) og I Wanna Be Somebody fikk selskap av Tormentor, 9.5 N-A-S-T-Y, The Headless Children, The Torture Never Stops, Wild Child, Animal og I Don’t Need No Doctor før det ble avsluttet med Rockin’ in the Free World slik Holmes har avsluttet det hele med i en årrekke nå.
Vel, avsluttet ble en sannhet med modifikasjoner når de inviterte en heldig publikummer opp på scenen for å synge Highway to Hell med de. Det joviale venners-venners-fest-preget som hadde preget hele konserten fikk dermed sin perfekte avslutning selv om en surmaget publikummer så snitt til å skrike ut sin nød.
Underveis så var det imidlertid umulig å ikke bli fullstendig gele i knæra hver gang Mr Holmes serverte en solo. Kjent for å alltid variere soloene (til Lawless’ enorme frustrasjon) i gamle dager så var det ingen forandring her; det var fortsatt de soloene vi kjente, men alltid med variasjoner og alltid med Holmes i tonene så vel som sjela.
Når kvelden var over og Chris Holmes gikk av scenen så var det bare å glise godt over hva man hadde fått servert. En levende legende reiser fortsatt rundt og beærer en hel generasjon med låtene og gitarsoloene han for alltid vil bli husket for. Samtidig er det noe andektig og vemodig over det hele. På den ene siden får man oppleve en av sine barndomshelter live, på den andre siden opplever en hel generasjon at et visst håp blir stadig svakere. Men drømmen vil for alltid leve, vil den ikke?
For bare tenk deg dette: a one night only W.A.S.P. reunion show! Lawless henger over Elvis og synger låtene bare slik han kan mens Chris Holmes eier resten av scenen med sine soloer, sitt samspill med Lawless og sin ubeskrivelige stage presence. Sett konserten til Alaska om så være; noen hundre tusen fans vil fortsatt komme! Nå er det nok mer sannsynlig at en viss sjaman tar til vettet enn at dette skjer, men denne kvelden beviste til gangs at legender lever evig og ikke minst at Chris Holmes fortsatt har det!
Les også:
Vi søker konsertanmeldere
