Big Dick Is Back In Town! - Cezinando @ Sentrum Scene 2024

Man vet det er konsert når en går ned Torggata og ser kø rundt kvartalet til Sentrum Scene. Og denne kvelden var intet unntak. Til tross for sin relativt unge alder, har Kristoffer Cezinando Karlsen hatt en lang og innholdsrik karriere på flere fronter. Nå med syv album ute og et innholdsrikt konsertår rundes ting av med tre konserter på Sentrum Scene.

Tekst: Adrian Eidhamar McAllister (kontakt, artikler)
Foto: Rune Fredstad (kontakt)

LEDIGE STILLINGER

Se flere ledige stillinger HER.

Inne i det utsolgte lokalet er det et sus av spente stemmer. På scenen et gråhvitt teppe foran noen blinkende lys og skyggene til instrumenter. På anlegget er det ikke en partyliste. Heller et litt svevende, men og grovt, lydlandskap generert av en modulær synthesizer (tror jeg), avbrutt av sporadiske mørke rumlelyder.

Spenningen bygges opp med en nedtelling som starter og stopper litt før vi hører den støyete introen til “Autostrada”. Cezinando suser inn på scenen foran det gråhvite teppet. Iført solbriller og en flashy jakke leverer han teksten med noe jeg føler er en viss ironisk distanse. Etter et par låter faller teppet og vi møter bandet , som står i en grind omringet av diverse keyboard og slagverk instrumenter, med et bakteppe av skjermer.

Publikummet på gulvet foran scenen virket trollbundet fra start. For meg på galleriet må jeg innrømme at det først var ved konsertens midtpunkt jeg ble revet med.

På et rent musikalsk plan virket alt på plass, lyden var god og klar, bandet kokte, og Cezinando bommet ikke på en stavelse. Sceneteknisk tør jeg spekulere i at det var en teknisk feil med skjermene bak bandet de første par låtene, da de egentlig bare blinket en rar grønnfarge et lite sekund.

Som frontman virket det ikke helt som Cezinando selv var til stede. Jeg opplevde en distanse mellom utøver og ord. Det var spesielt et øyeblikk i «krokodilletårer» der Cezinando snevret inn det ellers store kroppsspråket for å levere en sårere tekst, men kontrasten til den tidligere formidlingen ble på et vis for brå.

Et gjennomgående virkemiddel var et kamera som tidvis var festet til Cezinando sin mikrofon eller holdt frihånd. Video ble sendt direkte til skjermene i bakgrunnen, så publikum vekslet mellom å se på artistens ansikt, sko, bandet og ikke minst se på seg selv se på konserten. Er det et forsøk på å slippe oss nærmere inn? På å strekke den para-sosiale relasjonen en kan ha til en så personlig tekstforfatter? På å konfrontere publikum i hvordan de hyller et idol?

Uten å lese for mye inn i det kan jeg i hvert fall si at produksjonen i konserten forsøker å invitere oss til å oppleve fremførelsen fra flere perspektiv. Av og til er det tydelig at vi skal hoppe og danse, av og til burde vi kanskje bare lene oss tilbake og oppleve inntrykket.

Det var først rundt “Tommelen på vekta” rundt konsertens midtpunkt, da det hele ble strippet ned til vokal og piano at jeg følte jeg virkelig fikk møte Cezinando. Solbrillene og jakka er long gone. Teksten leveres nesten som en lettet innrømmelse.

Videre klarer jeg å rives med. Spillegleden er tydelig og det smitter. De store svingningene mellom partylåter og intime utleveringer er fortsatt til stede, men balansekunsten holder det hele i en intens pakke.

Det er for det meste lite pusterom mellom slagene. Samtidig på et tidspunkt står hele bandet med ryggen til publikum samlet rundt den bakerste synthen i mørkt lys, mens vi hører et konstant utviklende lydlandskap.

Før siste nummer tar Cezinando av seg skjorta til entusiastiske hyl, før det legges hardt i med «Big dick is back in town». Her er det ikke noe kamerafeed på skjermene. Det er helsvart bortsett fra tittelen i stor tekst hver gang frasen nevnes. Samtidig som artisten blotter seg mer fysisk kommer den ironiske distansen fra starten nesten frem igjen, men det oppleves som mer intensjonelt her.

Ingen konsert uten ekstranummer. Etter noen stille sekunder får vi slagerne «Vi er perfekt men verden er ikke det» og «Kristoffer Robin». Kamerafeeden er tilbake og lyset fremhever alt i sterk rosa og lilla.

Det er ikke lett å være ærlig, hverken som artist eller som anmelder. Å si det en mener eller føler kan oppleves blottende og det kan være lett å bygge en fasade gjennom kryptiske, verbiøse setninger, eller kreativ kamerabruk, lysshow og solbriller.

Selv forsøker jeg som anmelder å oppleve konserten som et publikum, samtidig som jeg har et utenfor perspektiv til å vurdere artistens intensjoner og hvordan de oppnår de. Jeg tror denne konserten er et forsøk på å både treffe alle ulike fans samtidig som den gjør det klart at Cezinando ikke spiller etter noen andre sine regler enn sine egne.

Det er tydelig at det er mye tanke og tid lagt inn i hele showet sin produksjon. Man skal gjennom et mangfold av følelser uten at en tolking nødvendigvis er rett. Det oppleves som en konsert med rom for tolkning. Jeg har min, du har din, og vi tar muligens begge feil.

Det er uten tvil en produksjon verdig en av landets større artister. Alle ledd gir full gass for å gi en nøye planlagt konsertopplevelse. Dette er noe en kan se i hvordan konserten avsluttes med rulletekst etter siste ekstranummer. Det var tid til å hoppe, danse, synge og gråte. Det eneste jeg savnet var mer tid til å tenke og kanskje en klarere linje på fasaden mellom kunst og kunstner. Eller kanskje jeg bare er klin kokos?