En av den moderne tids mer markante horror- og slæsher- regissører kaster seg over et av den samme tids mer spinnville spillkonsepter og med Borderlands loves årets sommerfilm i samme slengen. Hva kan gå galt? Ikke så mye skulle det vise seg like mye som det meste uten at det egentlig satte en demper for underholdningsverdien.
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt, facebook, instagram)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Med sin filmatisering av dette drøye spilluniverset så velger Eli Roth (Cabin Fever, Hostel, Death Wish) å servere en historie som disker opp med litt av hvert spill fremfor et spesifikt et, og som seg hør og bør, så trenger strengt tatt ikke en historie å være mer enn en ramme hvis alle involverte mestrer faget “å underholde”.
Borderlands introduserer oss for dusørjegeren Lilith (Cate Blanchett) som må returnere til sin egen hjemplanet Pandora i jakten på den forsvunnede datteren til universets mektigste bedriftsleder (og drittsekk av rang). Det som skulle ha vært et enkelt redningsoppdrag viser seg fort å bli noe langt mer når hun skudd for skudd avdekker Pandora sine hemmeligheter som i følge legenden kan redde – eller fordømme – hele sulamitten av et univers. Sammen med en gruppe utskudd bærer det ut på en heseblesende reise hvor vitsene sitter like løst som kulene.
Den typen historier nærmest trygler publikummet om å legge igjen de små grå hjemme og Borderlands er slettes intet unntak for om man skulle gå i fellen og faktisk vurdere historien så blir dette bare verre og verre for hver scene som går. Eli Roth tar seg aldri – og da mener jeg virkelig A L D R I – tid til å utforske verken historien eller karakterene på en måte som føles verken naturlig, troverdig eller passende. De få forsøkene er så fåfengte som de kan få blitt og føles mest som desperate forsøk på å unngå å svi altfor mange millioner dollar på enda mer action.
Med de små grå ute av bildet begynner imidlertid moroa for Borderlands ER underholdene. Det er bare så synd at den vandrer rastløst mellom å nærme seg spillene og det å være tvers igjennom kastrert.
Med en 12-års aldersgrense så lå det i kortene at Eli Roth måtte holde ganske så greit igjen i forhold til spillene. Det siste man ønsker er naturligvis å irritere på seg lett-krenka og politiske korrekte SoMe-aktivister i USA. Mulig satt noe på spissen, men enhver spøk i Borderlands bærer åpenbart preg av det; det nærmer seg alltid kanten, men aldri i nærheten av nært nok til å tippe over.
Dermed er det lagt opp til at man skal smile godt, men aldri glise i forlegenhet, sprut-le så man blir flau eller sette seg ytterst på setet i et tilfelle av “hva i alle dager hørte og så jeg nå???”-scener; slik man gjør av spillene og hadde fortjent av filmen.
Heldigvis byr Borderlands på et skuespillerensemble fra øverste hylle hvor det hører med til hverdagen å gjøre gull av gråstein!
Borderlands’ humoristiske ansvar legges over på skuldrene til Jack Black som har stemmen til roboten Claptrap, Ariana Greenblatt som Tina, og Kevin Hart som soldaten Roland.
Hart er Hart. Hart spiller Hart. I Borderlands som han alltid har gjort i alt annet og alltid kommer til å gjøre. Fansen får ha meg unnskyldt, men med et så tynt manus som han her får servert så blir det tidlig tydelig at Kevin Hart trenger material som enten gjør jobben for han eller gir han muligheten til å overspille. For uten så blir det tidvis irriterende åpenbart at han ikke er i nærheten av å gjøre gull ut av gråstein og jeg mistenker noen for å ha gitt han rollen for å la navnet selge billetter.
Ikke umulig at akkurat den perioden i hans karriere er over for i Borderlands er det flere dialog-løse statister som har mer skjerm-karisma å by på. Dessverre.
De to andre derimot; Jack Black får i Borderlands ha stemmen til en keitete robot som i seg selv ikke gjør noe spesielt uforglemmelig ut av seg, men Mr Black tilfører denne blikkboksen så mye personlighet og verbalt bitt at han for det meste stjeler showet. Ariana Greenblatt er slettes ikke noe dårligere og som Black har hun mest trolig innsett at denne suppa er syltynn så hvorfor ikke bare dra det så langt man kan og ha det moro når man først står foran kameraet? Resultatet er uansett tidvis forbaska artig!
Men, Cate Blanchett i en så useriøs actionfilm? Hun eier uansett hva hun spiller og Borderlands er slettes intet unntak. Hun viser til gangs at hun lett kunne ha vært den perfekte sci-fi-action-heltinnen OM manuset hadde gitt hun litt mer å gjøre så er vi heldige så kommer det en oppfølger som gir henne nettopp det.
Hva så med actionscenene?
Jo takk, de står det bare bra til med! Basert på en spinnvill spillserie så lå det i kortene at actionscenene måtte levere og det gjør de også nesten til gangs. Riktignok noe holdt tilbake grunnet aldersgrensen, men det smeller høyt – og OFTE – for her skal ikke publikummet få muligheten til å slappe av. En innstilling undertegnede støtter ubetinget opp om, for det er noe virkelig herlig rundt det å lene seg tilbake i kinosetet mens det formelig eksploderer på skjermen foran en så vel som i høyttalerne rundt en.
At det holdes igjen grunnet aldersgrensen er sånn sett et mildt irritasjonsmoment med tanke på potensialet og kildematerialet her. Likeså bærer noen ytterst få scener preg av hastverk, for et par av CGI-effektene er virkelig dårlige på grensen til elendige! Heldigvis skjer det nok på skjermen til at man ikke tenker altfor mye over dette så lenge filmen ruller over den samme skjermen, men samtidig; hvorfor i alle dager fikk ikke produksjonen et par dollar og et par måneder ekstra til å fikse de virkelig irriterende “feilene” for noen må jo ha sett at disse småfeilene er flaut elendige i 2024?!
Les også:
Vår Tons of Rock spesial
Spørsmålet er bare om man bør ta turen på kino eller ikke?
Har man spilt spillene og forventer en tro adapsjon av disse så vil man bli skuffet. Til det er denne filmen altfor tilbakeholden.
Har man kjøpt seg en billett for å bevitne et moderne mesterverk med en dyp historie og komplekse karakterer så har man bommet fullstendig.
Om man derimot er ute etter en lettbeint actionfilm som får en til å dra på smilebåndet mens de små grå er på ferie og alt av sanser bombarderes med heftig action så er Borderlands filmen som leverer varene. Bare vær obs på at dette er en høyst audiovisuell opplevelse og det å se den på en liten skjerm hjemme uten et godt anlegg vil være som å sette en Prius-”motor” i en Ferrari; det ser kanskje fortsatt bra ut, men opplevelsen blir lobotomert så her anbefaler vi en tur på kinoen.
Kinopremiere: 09.08.2024
Distributør: Nordisk Film Distribusjon (facebook)
Bestill billetter på Filmweb.no
