Hvor mye er det mulig å få med seg på skarve 6 måneder? Ikke nok, men slettes ikke lite heller. Etter et halvt år i drift har vi satt sammen en aldri så liten best of 2024, men fremfor å rangere konserter opp i mot hverandre – som uansett er fullstendig høl i huet – så har vi listet opp de 10 konsertene som gjorde størst inntrykk på vår fotograf og foreløpig sjefsskribent.
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Pil & Bue @ Tons of Rock 2024
På en festival flere titalls band skal det litt til for å skille seg ut. Når Pil & Bue faktisk vant plassen i en konkurranse var det mange som tenkte “det var faen meg på tide!”.
Tro meg når jeg skriver at det var enda flere som tenkte det samme når Pil & Bue gikk av scenen for det disse to gutta leverte var noe nært en ektefølt rocke-orgasme som var farlig nært ved å få det til å gå for de fleste som var der!
Her fantes det ikke et eneste spor av show og staffasje for å gjøre det mer interessant. Derimot handlet alt om Gøran Johansen på trommer og perkusjon, og Petter Carlsen på vokal og gitar, og hva de er i stand til skape av musikk.
Det var hardt, brutalt, fengende, men også så forbasket godt servert at dette i overkant store teltet på årets Tons of Rock ble forvandlet til en liten rockeklubb hvor musikken gjennomsyret ikke bare artistene, men også publikummet som i mange tilfeller snakket om at dette var årets høydepunkt på Tons of Rock 2024.
Skynd @ Tons of Rock 2024
Jeg skal ærlig innrømme det; gi meg noe som er alt annet enn a4 og jeg kommer! SKYND hadde for lengst satt sitt preg på spillelistene mine uten at jeg noen gang hadde helt klart å definere hva de faktisk er for noe.
På årets Tons of Rock hadde de det forbaskade sollyset i mot seg, for gudene skal vite at SKYND er en OPPLEVELSE og ikke “bare” en konsert, men det de serverte satte sine spor i et musikkelskende hjerte og i skrivende stund er de sporene like sterke.
Med sin særegne miks av teatralsk industrimetal og morbide sosiale kommentarer om kjente seriemordere så vel som andre tragedier serverte de en musikalsk parade med låter som Richard Ramirez, Robert Hansen, Michelle Carter, Columbine, Armin Meiwes, Heaven´s Gate, Jim Jones, Edmun Kemper, og Tyler Hadley; if you know, you know!
Med relativt dårlig tid på å rekke neste konsert hersket det aldri noen tvil hos meg; det fikk bli løping for det her? SKYND bør – og ikke minst MÅ – oppleves om man er lei sterilisert altfor-mange-på-dusinet-konserter.
Les også:
SKYND @ Tons of Rock 2024
Arch Enemy @ Oslo Spektrum 2024
Hvor rått, brutalt, hardt og beintøft kan man få det fra en scene? Bare spørr Arch Enemy for de har ikke bare svaret; de har på langt nær redefinert det! Denne kvelden gikk de på scenen etter Soilwork, men før In Flames, og hadde absolutt ingen planer whatsoever om å bli fyllstoff.
I det de tok scenen, ble Oslo Spektrum bombardert med et lydbilde som er nødt til å ha satt enhver pacemaker på en brutal prøve! Her kom deres mest kjent så vel som mest brutale låter på rekke og rad mens Alissa White-Gluz serverte en vokal som føltes mer enn litt out of this world. Resten av bandet? Arch Enemy er så inni gamperævva brutalt og rått live at det føles mer som å bli bombardert av kaskader på kaskader med direkte deilig metal i sin aller pureste og diggeste form.
Altså, vi fikk en parade med låter som Deciever, Deciever, War Eternal, The World Is Yours, Dream Stealer, Eagles Flies Alone, og den absolutt episke No Gods, No Masters! Bare for å nevne noen!
De har allerede booket dato på Sentrum Scene for 2025 og de på en scene av den størrelsen? Sørg for at helsa di er i orden for dette kommer til å ta nok av til at du mest trolig trenger litt avspasering dagens derpå for å komme til hektene igjen!
Betty Roots @ Rebel City Roots Festival 2024
Årets desidert mest hjertevarmende sjarmbombe av en konsert for undertegnede! Etter noen tiår i rockens verden lå det i kortene at country kanskje ikke var det jeg higet mest etter. Ikke at jeg har noe imot det, men jeg foretrekker det litt råere, litt mer brutalt, og litt mer rocka.
På årets Rebel City Roots Festival servert oss av Hygg, Bygg & Country, så jeg kanskje ikke for meg at Betty Roots ikke bare skulle ende opp som høydepunktet, men også som en av årets beste konserter for min del.
Betty og hennes ensemble ruslet inn på scenen og viste seg å ikke bare være så jordnære som det overhodet er mulig å være, men også som et forbasket bra band med noen virkelig unike sider.
Deres eget låtmaterial satt som ei kule som tok oss vekk fra “tradisjonell country” til noe som “bare satt” hos alle uavhengig av musikalske preferanser og det hele ble toppet med noen virkelig unike versjoner av låter som for eksempel Folsom Prison Blues og Honey I´m Home med deres høyst unike – og norske – versjoner av Whiskey Lullaby og Å Irene (Dolly Parton) som de absolutte høydepunktetene. For som Betty selv sa når jeg kom i snakk med henne etter konserten: “hva er poenget med å prøve å gjøre Dolly Parton som Dolly Parton?”.
Bedre får man ikke sagt det, så da er det bare å krysse fingrene for at man får muligheten til å komme seg på en konsert eller to med de i løpet av 2025, og skulle det ikke skje så sitter i alle fall en god del av oss igjen med minnene av en beint herlig konsert på årets Rebel City Roots Festival i Båstad!
Stone Heart @ Momarken Travbane 2024
De finnes! Altså, ikke bare Stone Heart, men unge artister som faktisk har rocken i blodet, som eier scenen, og viser så tydelig at de virkelig elsker hva de driver med! Gjengen i Stone Heart er i slutten av tenårene og tidlig i tjueårene (om jeg har hørt riktig), men denne kvelden på Momarken Travbane ga de oss en konsert som det rett og slett er vanskelig å beskrive med ord.
Egne låter gikk hånd i hånd med covers. Alt satt som fxxn og ble servert med en spillekåthet man så altfor sjelden opplever på en scene i dag. T-skjorter ble kastet, de var ute hos publikummet, de ga fotografene noen uforglemmelig bilder og etter konserten kom jeg i snakk med flere som sa omtrent det samme; hvis ikke noen snart tar de under vingene sine og plasserer de på en større scene så er det bare å legge ned plateselskapene og overlate ansvaret til arrangører som Hygg, Bygg & Country som gir folket hva vi vil ha og ikke bare hva som gir mest penger i kassa på kort sikt.
Greta Van Fleet @ Tons of Rock 2024
De lager de ikke sånn her lenger! Tenk 70-tallet. Tenk Robert Plant. Tenk en kunstform som egentlig ikke eksisterer lenger. Tenk et liveband så unikt at publikummet konkluderte lett med at på en festival med bl.a. Judas Priest og Metallica så var det Greta Van Fleet som lett stakk av med seieren for den desidert råeste og mest minneverdige konserten.
For dette er glam, det er show, det er rock, det er livsglede, og er tvers igjennom stein hakke unikt fra ende til annen! Låtene deres er fantastiske på plate, men ingenting i forhold til hvordan det serveres live. Her kom The Falling Sky, Safari Song, Black Smoke Rising, Meeting The Master, Heat Above, Light My Love, The Archer, Highway Tune, Runway Blues og When The Curtain Falls på rekke og rad. Det var som en tidsmaskin som tok oss med tilbake til en tidsepoke vi aldri trodde vi skulle få oppleve igjen, men det fikk vi denne kvelden på Tons Of Rock.
Topp det hele med et band som tar pusten fra de fleste så joda; Greta Van Fleet beviste så til gangs hvorfor de fikk toppe plakaten dette året og selv om Tons Of Rock er for store til å ha et husband så er jeg garantert ikke den eneste som faktisk kunne ha ønsket meg Greta Van Fleet tilbake så fort som overhodet mulig.
Les også:
Greta Van Fleet @ Tons of Rock 2024
In Flames @ Oslo Spektrum 2024
Venners vennefest i Oslo Spektrum! Noe bedre tror jeg ikke det er mulig å oppsummere en konsert med In Flames for det her gir seriøst ikke mening, men prøv å følg meg litt her. For In Flames er de facto en av verdas storheter når vi snakker rock/metal. De har holdt på i ørten år, spiller fortsatt for fulle arenaer verda rundt og er noe av det råeste jeg har sett på ei scene.
Men samtidig også noe av det mest jordnære og ektefølte! Så joda, vi fikk en set list spekket med klassikere som Cloud Connected, Take This Life, Deliver Us, Paralyzed, og mesterverket Food For Gods. Vi fikk en rett og slett dødsrå versjon av Only For The Weak som gikk over i en uforglemmelig versjon av Meet Your Maker. I Am Above? Takker og bukker! Og det hele ble avsluttet med en nesten naturstridig servering av låta My Sweet Shadow hvor Anders Friden tømte seg for siste rest av stemme og jeg kan ikke fatte og begripe at det kan være en eneste sjel som sto ubeveget igjen på gulvet i Oslo Spektrum denne kvelden!
Allikevel var det alt annet som sto igjennom dønn uforglemmelig! Bandet – og spesielt Mr Friden – fremstår mer som “naboen borti gata” som fortsatt ikke har skjønt at de er verdensstjerner. Resultatet? Kommunikasjonen med publikummet var herlig sjarmende – og tidvis keitete – mens de fikk i gang publikummet på mosh pits gang på gang på gang.
Årets desidert råeste venners vennefest? Uten tvil og jeg gleder meg som en unge til å få oppleve de live igjen!
Igorrr @ Tons of Rock 2024
Men i hellige whatever a! Igorrr spilte på telt-scenen samtidig som et langt “større og mer kjent” band på en annen scene som jeg egentlig skulle dekke. I omtrent siste sekund kom tipset fra en annen fotograf: du bør gå for Igorrr for dette er noe helt eget!
Jeg tok kjangsen og angret ikke! Ikke for et fordømt sekund for Igorrr live er noe så monstrumentalt “wtf?” at man kan ikke annet gjøre enn tre inn i denne sære og storslagne death-metal-rocke-operaen de serverer, og bli der så lenge de tillater en å være der.
Fra de åpnet med Paranoid Bulldozer Italiano og Spaghetti Forever til de avsluttet med Opus Brain og Himalaya Massive Ritual, fikk vi en oppvisning i hva som er mulig når en gruppe i overkant dyktige musikere kaster alt av hemninger og “regler” ad et visst varmt sted for å heller skape noe eget.
Kombinasjonen mellom growling og operavokal får man nesten overalt om dagen, men måten dette ble servert på? Noen ganger blir man for imponert til å skrive noe som helst fornuftig og dette var uten tvil et av disse i overkant sjeldne tilfellene.
While She Sleeps @ Tons of Rock 2024
Jeg innrømmer dette glatt; jeg er egentlig for gammel til å rådigge While She Sleeps så mye som jeg gjør og ikke minst ha kost meg så himla glugg ihjæl under deres konsert på årets Tons of Rock som jeg faktisk gjorde!
Det er rock. Det er metal. Det er metal core. Det er ungdommelig. Det er et gedigent fuck you til etablerte normer. Det er While She Sleeps og man trenger egentlig ikke å si noe mer.
Vel, på en annen side; hva fikk vi egentlig her bortsett fra en absolutt dævvrå konsert? Vi fikk en oppvisning i hva rocken handler om! Her kom ikke bare deres absolutt råeste låter som skudd fra ei mitraljøse som igjen resulterte i allsang kast i vending.
For her kom også bandets absolutte styrke frem; som et band er de rett og slett forbanna dyktige. Deres vokalist Lawrence “Loz” Taylor er et enigmatisk unikum av en vokalist så vel som en frontfigur og sammen hadde de en oppfordring til publikummet denne kvelden:
“If one falls, you pick them up. Because we are one large community and we take care of each other”
DET oppsummerte ikke bare konserten, men hva musikken – og kanskje spesielt – rocken handler om, for her er det ingen som bryr seg om hudfarge, seksualitet, utseendet, religiøs tro; vi ER en stor familie som respekterer hverandre for de vi er og det å se så mange forskjellige mennesker crowsurfe, synge med og kose seg glugg var en mildt sagt episk opplevelse.
Les også:
While She Sleeps @ Tons of Rock 2024
Backstreet Girls @ Momarken Travbane 2024
Det er lett å bli salig når man begynner å dra på årene mens man tenker igjen alt man har opplevd her i livet når det kommer til konserter. Jeg har opplevd flere band live enn hva jeg sikkert husker og det absolutte flertallet har tatt sted i rocken så vel som metallens verden.
Felles for de fleste er at de har tatt sted på større scener og helt siden jeg falt for sjangeren sikkert altfor tidlig på barneskolen på 80-tallet så har drømmen alltid vært å få oppleve en “ekte” rockekonsert; typ på et altfor lite sted hvor hemninger og politisk korrekt svada blir forkastet til fordel for “sex, drugs & rock´n roll”.
Det fikk vi alle servert til gangs når legendariske Backstreet Girls gjestet Momarken Travbane etter at arrangør Hygg, Bygg & Country bestemte seg for at disse traktene på landet faktisk fortjente en solid dose rock.
Konserten? Oh my *sensurert* what-ever!
Medicine Man, Boogie My Life Away, Where Have All The Bad Boys Gone, og It Ain’t Easy dannet den første halvdelen. Den andre halvdelen ga oss klassikere som Rattlesnake Charlie, Smoke, Boogie Woman, Goat, Loaded, Hizbollah Rock n Rolla, og Gimme Just a Second fylte opp resten av konserten.
Det i seg selv står det respekt av! Det som det imidlertid skapes minner av er bandet, publikummet og alt i mellom!
Scenen var direkte pissliten, publikumsgjerdet latet til å være halvspist av termitter, det var ingen pit og hadde det skjedd noe så tviler jeg på at vaktene hadde hatt det spesielt lett.
Publikummet kokte herfra til evigheten mens Backstreet Girls drakk og røyka sammen med publikummet mens allsangen runget og det hele tok fullstendig av.
Det er imidlertid ingen som dør lykkelig av en enkelt konsert, men gudene skal vite at denne konserten hjalp betraktelig for den her galskapen? Vi som har fått oppleve Backstreet Girls live på en liten scene vil for alltid være de takknemlige.
Årets høydepunkt? Aner ikke. Godt mulig? For dette var rocken slik den var i sine glansdager og slike artister lages bare ikke lenger…
Årets “Oh Damn!!!”-opplevelse: Pride Night @ Askim Kulturhus
Jeg innrømmer det lett; jeg virkelig rådigger Drag Show og Burlesque! Det til tross for at det er sjelden disse showene settes opp her ute på landet hvor jeg selv bor, og ikke minst at jeg muligens er noe lei i forhold til “den gamle måten å gjøre ting på”.
Når Novelty Starr, Madam Purpur, Justin Thyme, og Artica i tillegg til Salty (Off Course!!) tok scenen i Askim Kulturhus så var det bare å innse at bransjen har forandret seg. Til det bedre. Til det veldig mye bedre!
Scenografien, danserutinene, showet i seg selv; publikummet gliste, klappa og sang med om hverandre i pur ekstase over hva som utspilte seg foran de. Selv hadde jeg foto og forhold meg bak publikumet så de ikke skulle bli forstyrret.
Takk og pris, for det var mer enn et tilfelle hvor jeg lo så godt så vel som ble så satt ut at jeg ikke klarte å ta et skarve bilde.
Litt synd at det var bare noen rader som var fulle av publikummere, men på en annen side så var vi tross alt i Askim og her ute er fortsatt folk redde for å vise seg på denne typen arrangementer for gud forby at noen tror at de er noe de ikke er… Så ja, bygda har fortsatt en faen så lang vei å gå…
La oss inderlig håpe at det blir satt opp flere slike arrangementer her ute og at folk gir faen i bygde-nett-troll og faktisk møter opp for det her? Det er her er show så vel som livsglede på skyhøye stiletthæler og det var en tvers igjennom fantastisk opplevelse!
Årets Overraskelse: W.A.S.P @ Tons of Rock
Etter å ha sett de 13 ganger på mindre scener lå det i kortene at jeg mer enn litt blasert så vel som bortskjemt. Det var, er og for alltid vil være W.A.S.P og W.A.S.P er W.A.S.P; Mr Lawless skal gjerne henge over Elvis og skrike sitt hjerte ut mens resten av bandet setter fyr på scenen mens publikummet tømmer seg i ekstatisk karaoke.
Denne konserten hadde alt i mot seg! De hadde for lengst annonsert at Lawless hadde problemer med ryggen og måtte sitte på konsertene. De skulle spille i fullt dagslys på en gigantisk scene på Tons of Rock. Og det skulle – i alle fall på papiret – ikke kunne bli en fullverdig W.A.S.P-konsert. I alle fall ikke for undertegnede som har fulgt de siden tidlig 80-tallet!
Inn på scena tuslet bandet, Blackie fant stolen sin og…. blåste hele forbaska området fullstendig av banen!
Mer oppe av stolen enn på beviste han – og for så vidt de – så til gangs hvorfor de fortsatt spiller for fulle hus flere tiår etter at de slo igjennom!
Settet var riktignok kort, men alles favorittlåter kom på rekke og rad, og sollyset hadde plutselig ikke en skit å si.
Høydepunktet? Jeg kan rett og slett ikke huske at Lawless har fremført “I Miss You” med så mye smertefull formidlingsevne på de 13 konsertene jeg hadde fått med meg før denne!
Når de til slutt gikk av scenen var det bare å konstatere at W.A.S.P vil for alltid være W.A.S.P og i skrivende stund er ryggen til Lawless i orden så da er bare å krysse fingrer og slå knuter og gudene veit hva i et håp om at de kommer innom Norge i 2025 også.
Les også:
W.A.S.P. @ Tons of Rock 2024