Noen ganger føles det bare fjernt å måtte skrive noe om noe som bør oppleves. Arch Enemy har for lengst sementert sitt status som en musikalsk naturkraft på plate så vel som på scenen og bevæpnet med mantraet “Pure Fucking Metal” lå det i kortene at dette kom til å bli rått. Nøyaktig hvor rått det skulle bli, var det nok heller vanskelig – om umulig – å forestille seg i forkant av denne kvelden.
Tekst og Foto: Rune Fredstad
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Soilwork hadde allerede fått en og annen publikummer til å ta av seg skjorta i pur ekstase når Arch Enemy tok scenen og fikk det hele til å gå fra “fxxn så rått” til “å hellige kjøss meg langt oppe i”!
Med Deciever, Deciever som åpningslåt viste de ikke bare hvor skapet skulle stå, de regelrett sprengte det i fillebiter og viste oss hva metal kan være når det er på sitt beste. Lyset var like frenetisk som det var rett og slett deilig der det omfavnet et band som eide scenen så vel som publikummet fra start til slutt med en endeløs rekke kremlåter servert på en måte det er vanskelig å sette ord på.
Det er nesten for perfekt servert til å være sant, men det var det! Hvert eneste sjelrystende riff, hvert eneste innvolle-omplasserende trommeslag, hver eneste direkte deilige bassrytme. Og så bare topp det hele med en vokal servert av Alissa White-Gluz som er noe av det råeste du kan få på servert på en scene i dag.
La dette være grunnstammen i konserten og nyt hva Arch Enemy byr på! Altså, her kom The World Is Yours, War Eternal og My Apocalypse som de tre første låtene! Pøs på med Dream Stealer, House of Mirrors og Under Black Flags We March før den nye kremlåta Liars & Thieves ble servert.
Det i seg selv hadde vært en fantastisk kveld om de hadde avsluttet allerede der, men de var bare halvveis! The Eagle Flies Alone, First Day In Hell og As The Pages Burn check! Allsang, crowdsurfing og diverse pits! Riffene. Vokalen. Lyset. Showet. Det er lett å la seg ta litt av når man skal prøve å si noe fornuftig om hva Arch Enemy leverte her!
Om akkurat det var vanskelig å si noe fornuftig om, så var det ingenting imot det trekløveret de serverte mot slutten.
Sunset Over The Empire og No Gods, No Masters tok det hele omtrent til himmels (red.anm. akkurat som om vi ikke allerede var der!) før det hele ble avsluttet med en ubeskrivelig rå fremføring av Nemesis!
Når Arch Enemy gikk av scenen var det kanskje ikke tiden for refleksjon, men dog; neste gang får noen andre ta på seg jobben med å skrive om de for Kulturlivet.no for da har jeg alle mulige planer om å kjøpe meg en kald og stå midt i kaoset fremfor å prøve å ta mentale notater som igjen skal settes sammen til en slags artikkel.
Samtidig så er det bare å takke Arch Enemy for denne musikalsk-sosiale happeningen som de ga oss; i en verden som går stadig mer av hengslene er det denne typen pure fucking metal-livsglede som går tvers igjennom skrotten og rett i et musikkelskende hjerte som får en til å ikke miste helt håpet for denne stadig mer kokko verda!
