Køen strakk seg rundt 2-3 kvartaler og en utskremt fotograf – som også tilfeldigvis er greit fan av Ad Infinitum – fikk ansvaret for å skrive omtalen. Det lå i kortene at det å finne ordene ville bli en utfordring. Kortene ble imidlertid kastet ad gokk relativt fort. For Ad Infinitum var på Rockefeller for å lage liv og gud bedre for et liv det skulle vise seg å bli!
Tekst & Foto: Rune Fredstad (kontakt)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Fra å bli unnfanget i 2018 som vokalist Melissa Bonny sitt soloprosjekt tok det ikke lange stunden før de ble et fullverdig band som ikke bare tok bransjen så vel som publikummet med storm, men også ble stemplet som en garantist for en beint tvers igjennom heftig konsertopplevelse; et rykte som ikke akkurat ble svakere når de tok scenen på Rockefeller med låta Follow Me Down og satte fyr på rundt 1500 smått ekstatiske gjester som kjente sin besøkelsestid.
Den stemningen slapp aldri taket og hvordan kunne den? Deres egen form for symfonisk metal heller akkurat nok mot det milde til at låtene – omtrent hver skapte en – ender opp som allsang, men fortsatt hardt nok til at headbangingen preget publikummet.
Etter den smått ekstatiske åpningen flesket de til med Aftermath og Somwhere Better, og scenen var uten tvil satt; denne kvelden skulle lett bli en symfonisk kakafoni av clean singing, sjelesettende growling (Melissa Bonny er en opplevelse her! bare ta ordene min på det!), gitarsoloer som fremkalte frysninger i det man har av kroppsdeler – innvendige så vel som utvendige og trommer som fikk undertegnede til å smile breiere enn en sp-politiker når det er snakk om å gi ekstreme tilskudd til landbruket.
Dette? Det var bare vorset for allerede som låt 4 fikk vi det som må kunne kalles deres eget symfoniske party-anthem i form av Upside Down og som Niklas Müller så elegant sa det; I think Norway is the fucking loudest! på spørsmål om hvilket publikum som lagde mest liv. Jeg tar ordene hans på det for etter noen tiår foran scenen så trakk meg lett tilbake og nøt konserten uten det kokko trøkket som oppsto – og som holdt seg ut konserten!
Om vi skal kalle det for en best-of-spilleliste eller ikke? De har nok episke låter til å fylle et langt lenger sett enn hva vi fikk servert, men for å være ærlig så kvitter det. Fra den sarte Anthem for the Broken til hjertestarteren Outer Space, fra Surrender til Animals (som bør oppleves live!!) til The One You’ll Hold On og My Halo (holy shit for en fremføring!) så ble grunnlaget lagt for en avslutning med Into The Night og Surrender; to låter som oppsummerer Ad Infinitum – om man utrolig nok ikke skulle ha hørt de før.
Når Ad Infinitum gikk av scenen så tok jeg meg i å tenke at dette var altfor kort, altfor pokker så bra levert, og egentlig altfor herlig i ordets rette forstand. Låtene satt, den tvilen bør vi ha maltraktert om du har lest så langt, men Ad Infinitum live er så mye mer. Vokalist Melissa Bonny, Adrian Theßenvitz på gitar, Niklas Müller på trommer, og Korbinian Benedict på bass; det er ei god stund siden jeg har sett et band som har fremstått så forbaska fornøyde med å stå på en scene.
Showet er en ting, musikken er noe annet, men så godt humør, så mye smil, så godt samspill og en så varm kjemi med publikummet; dette var Ad Infinitum’s verden og vi kunne ikke annet gjøre enn å takke og bukke for at vi fikk være med de inn i den denne kvelden!
