Det hører med til sjeldenhetene at man forlater en kinosal der man føler seg som en idiot for å ha bevist filmen rett, men det er nettopp den følelsen jeg hadde etter at The Substance hadde gjort sitt for å kødde med tankene våre, plante sine metaforiske stilletthæler sine i våre like metaforiske baller og gjøre oss til filmens egen punchline uten at vi selv egentlig fattet det der og da.
Skrevet av: Rune Fredstad (kontakt, facebook, instagram)
LEDIGE STILLINGER
Se flere ledige stillinger HER.
Med The Substance forteller regissør og manusforfatter Coralie Fargeat en historie som i all sin enkelhet handler om menneskets patologiske begjær om å lykkes, det evigvarende savnet etter å være ung, drømmen om å kunne prøve på nytt, og vår medfødte evne til å ikke innse at livet er kort og dyrebart der vi mer enn gjerne kaster det bort i jakten på noe mer fremfor å nyte hva vi har.
I sentrum står Elisabeth Sparkle (Demi Moore), en falmet stjerne som får muligheten til å innta en substans som lover en bedre og yngre utgave brukeren. Men også en substans som fort skal vise seg å ha noen lettere uheldige konsekvenser når hennes unge alter ego Sue (Margaret Qalley) gjør sin entre. Kampen for – og i mot – seg selv viser seg fort å være noe mer utfordrende og komplisert enn bruk av botox, restylane, duck faces, snap-filter/fillers og annet man er blitt vant med i dagens selvopptatte samfunn.
Og så skjer…. det at jeg faktisk stopper min omtale av selve handlingen i The Substance akkurat der, for om du på liv og død vil ødelegge denne overraskelsen for deg selv, så finnes det nok av nettsider og omtaler som mer enn gjerne hjelper deg med dette.
Jeg vil imidlertid nøye meg med å si at om du ikke spoiler dette for deg selv, så er det bare å gjøre seg klar for en helvetes tur av en historie så spinnvilt sjuk at du neppe hadde trodd på meg om jeg prøvde å forklare den.
Bak dette verket av en film – mester eller makk avhengig av dine egne nerver! – står ingen ringere enn Coralie Fargeat hvis navn vil ringe absolutt ingen bjeller for den gjengse kinogjenger gitt at man ikke fikk med seg hennes forrige film Revenge som har blitt en aldri så liten kultfilm. Akkurat det kommer mest trolig til å forandre seg etter The Substance for dette…!
Med The Substance tar hun rennafart og tupper det moderne samfunnets fokus på skjønnhet så hardt i nøttene at de samme nøttene fort ringer julen inn når man åpner kjeften etterpå!
Når hun først er i gang så skal heller ikke annen samfunnsaktuell problematikk forskånes og det å holde igjen ligger åpenbart ikke i hennes natur.
Befinner du deg for eksempel – og for såvidt uheldigvis – i kategorien “ mann som mener at damer hører hjemme på kjøkkenet og i senga” så får du her et av de senere års heftigste truserøsk av en filmopplevelse!! Men vær du sikker; i så fall så unner jeg deg den fullt ut!
Hadde Fargeat og The Substance kun handlet om å sparke rundt for å sparke rundt så hadde dette vært lite mer enn en pretensiøs 5-minutter-i-rammpelyset-ja-takk-affære.
Når The Substance heller er så morbid intelligent som den er, så blir dette imidlertid noe helt annet… noe mer… noe definert udefinert.. noe mer enn bare en film? kan man si det? Vi prøver.
Fra første scene er The Substance en oppvisning i en fortellerteknikk basert på en visuell filmkunst man sjelden blir utsatt for i dagens samfunn og Fargeat benytter et hvert øyeblikk til å servere oss åpenbare så vel som skjulte metaforer blandet med like åpenbare så vel som like skjulte referanser til filmer som ikke bare har inspirert hun så vel som selve The Substance, men også satt fokus på de samme problemstillingene opp igjennom årenes gang uavhengig av hvor obskure de filmene er.
Om det over en lav sko refereres til andre filmer, så følges det elegant opp med filmens metaforer om det så er handlingen, dialogen, eller scenene i seg selv. Uten å avsløre for mye så kan jeg bare si det slik at jeg ikke kan huske at jeg noen gang har sett en film illustrere at en karakter er et rasshøl på denne fysiske måten uten å vise det bokstavelig; det er i slike tilfeller det er lov å glise aldri så fårete og trøste seg med at det tross alt er mørkt i kinosalen!
Det hele serveres med et visuelt uttrykk som bør kunne glede et filmhjerte. Fargepaletten er ofte en mer dystopisk, men lett gjenkjennelig versjon av Wes Anderson sine filmer, det spes på med grelle 70-talls miljøer, og samtidig så blandes det elementer fra 70-, 80-, 90- og 2000- tallet i samme bilderute. Mer enn en gang ble jeg sittende med vidåpne øyne samtidig som jeg var gjennomsyret av forbauselse over hva jeg faktisk så på skjermen. Mye av dette skal kanskje ikke fungere, men det gjør det og det brukes uhyre effektivt for å ytterligere forsterke filmens underliggende poeng.
Æren av å spille ut denne historien for oss tilfaller et ensemble som om det ikke tar pusten fra oss på papiret, så gjør det nok det når man ser de på skjermen.
Demi Moore har alltid levert varene, men jeg kan ikke huske å ha sett hun gå så inn i en så spinnvill rolle som hun gjør her med karakteren Elisabeth Sparkle. Litt mer sånn “fuck it, en gang i livet skal jeg gi faen og ha det moro jeg også!«-innstilling. Hennes portrett av den falmede stjernen er en reise som tar oss fra det “meh” til det “absolutt psykotiske” og selv om det muligens vil frastøte noen, så er det bare å berømme Moore for å levere det her.
Noe dårligere står det slettes ikke til med Margaret Qalley som spiller Sue; Elisabeth´s mer ungdommelige alter ego. Qalley har tidligere gjort seg bemerket i filmer som Poor Things, Once Upon a Time In Hollywood og I serien Fosse/Verdon (forøvrig et must for alle som liker musikaler!), men med The Substance så har hun mye mulig fått sitt virkelige gjennombrudd. Og for å gjøre en ting irriterende klart; man kan ikke gå inn på nøyaktig hva hun leverer uten å avsløre akkurat litt for mye.
Det jeg derimot kan avsløre med god samvittighet er at Qalley mestrer ørten utgaver av seg selv om det er den komiske, den forførende og feminist-sexy (ikke døm, du tar den om du ser filmen!), eller det skrekkelige. Spesielt sistnevnte fikk tankene til å vandre til Anya Taylor Joy´s mer intense tolkninger i hennes horrorfilmer og det i seg selv er et ikke direkte ueffent kompliment!
I en film med så sterke kvinnelige rollefigurer som The Substance byr på, så er det på sin plass med en mannlig karakter som rubbel og bit av søpla-mannfolk du kan tenke deg; spesielt i bransjen «berømt!». I denne rollen briljerer Dennis Quaid! Mannen er fullstendig spinnvill og drar dette så inni et visst varmt sted langt uten å tippe over i det for parodiske slik at det blir like skremmende som lattervekkende.
Hadde det nå bare vært “bare alt dette” så hadde kanskje The Substance vært en enklere film å selge inn så vel som fordøye. Men The Substance er ikke bare; det er også en studie i sub-sjangeren “body horror” og har du en svak mage så kan det tenkes at du før faste i ett par dager før du ser denne.
Coralie Fargeat tar dette begrepet lenger og lenger og lenger, men alltid som en metafor for noe annet, og aldri så langt at man løper ut av salen (selv om jeg muligens vurderte det ett par ganger!).
Dermed treffer vi også filmens nerve gjør filmen til et verktøy som igjen gjør oss til en metafor for hva Fargeat har på hjertet.
Fjernt skrevet? Det er i så fall ingenting i forhold til hva man tenker når man har sett filmen!
Selv tenkte jeg umiddelbart at filmen var ca 20 minutter for lang og at den siste akten er så tullete og idiotisk at den faktisk ødelegger filmens mer alvorlige poeng. Gitt at filmens poeng hadde vært det man tror under de to første aktene vel å merke.
Ser man imidlertid på at filmen som en representasjon av menneskets medføte behov for å alltid ta det et steg lenger uavhengig av hvor drøyt det kan være, så er den siste akten et slags mesterverk; det som blir bedre for hver person som kritiserer det og dermed bekrefter poenget. At Fargeat bruker hele den siste akten til å hedre gamle dagers body horror-filmer som The Thing samtidig som hun omfavner Braindead , er bare en bonus det er bare å takke og bukke for.
Personlig kunne jeg lett ha skrevet en avhandling om alt som The Substance referer til, men det på tide å komme til oppsummeringen er det ikke? The Substance er filmen som i all sin morbide motbydelighet vil få noen til å gremmes, filmen som fremstår som et 2 timer og 20 minutter langt film-referanse-runk som vil gjøre filmelskere varme i hjertet og fuktige på visse kroppsområder, filmen med så store mengder metaforer at den er umulig å forholde seg nøytral til, filmen som er så annerledes enn så å si alt annet som blir satt opp på Norske kinoer nå om dagen, og ikke minst filmen som du rett og slett bør se.
For om Revenge var Coralie Fargeat´s “tentamen bestått” så er The Substance hennes “eksamen bestått” og jeg kan omtrent ikke vente på hennes “masteroppgave bestått!”. Da får det heller gå at hun makter å få oss til å legemliggjøre filmens ikke videre positive poeng og dermed bekrefte ikke bare hvorfor vi bør se filmen, men også hvorfor den trengte å bli laget.
Kinopremiere: 20.09.2024
Distributør: Arthaus (facebook)
Bestill billetter på Filmweb.no
